Og det hjelper littegrann

08/04/2008 § Kommenter innlegget

Når det er pissekaldt ute, jeg har sovet tre og en halv time, kommer forseint på jobb og drikker lunken kaffe mens de andre sitter i kantina og bråker – da hjelper ingenting annet enn Ebba Grön. Jeg blir varm om hjerteklaffene.

Vad skall du bli när du blir stor
ska du bli som far och mor
ska du bli en boss
en försäljare
eller disponent någonstans
eller kanske nöjer du dig med
vilket jävla skitjobb som helst
du bara bryr dig inte alls
det får gå som det går
vad skall du bli

Nu är du ung och rebellisk som fan
du sätter hårt mot hårt
du vet precis vad du vill
och du vill inte bli en av dom där

Fortsätt fortsätt å va rebell
fortsätt fortsätt å va dig själv
fortsätt fortsätt å va rebell

Hur ska de bli med din framtid då
hur ska de bli om några år
ska du sjunka in i en fåtölj
vad ska hända med dig
vad ska du bli

Gå upp-gå till jobbet-jobba-jobba-äta lunch
samma sak händer imorgon
jobba-åka trick-hem å sätta sig å glo
det är inget liv
det är slaveri

Gå upp-gå till jobbet-jobba-jobba-äta lunch
samma sak händer imorgon
jobba-åka trick-hem å sätta sig å glo
det är inget liv
det är slaveri

Så fortsätt fortsätt å va rebell…

Et innlegg om politikk

24/03/2008 § 3 kommentarar

Eksempel på god politisk diskusjon:

Person 1: Vi må forstå israelernes kamp. De lider de også, og de har vel egentlig rett til det landet som egentlig er deres.
Person 2: Nei.

Et veldig politisk bilde:

Voldtekt?

28/01/2008 § 9 kommentarar

Iflg. Straffelovens § 192 er voldtekt:

  • det å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd
  • det å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen
  • det å ved vold eller ved truende atferd få noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv

«Voldtekt», sier du, «er ikke det samme som skjedde mellom oss.»

«Mellom oss.» Du får det til å høres ut som en enkel kommunikasjonssvikt mellom to personer.
På sett og vis var det jo nettopp det det var. Jeg kan i alle fall ikke fatte hva jeg tenkte da vi lå nakne ved siden av hverandre og jeg sa, som sant var, at jeg var kåt. Hvorfor lyttet jeg ikke til den slitne kroppen min og det den egentlig signaliserte? Hold rundt meg, ta vare på meg, jeg trenger omsorg, ikke en halvfeit guttemann som puster tungt i øret mitt og som hvisker hvor deilig jeg er eller hvor trang du tror jeg er? Hvordan kunne jeg forvente at du skulle lytte til den når jeg ikke en gang gjorde det selv?

«Voldtekt», sier du, «er når dama sier nei. Da må man faen meg respektere det.»
Joda, jeg skulle sagt ifra. Jeg skulle lagt meg i helt andre enden av senga, ikke tatt av meg alle klærne og sagt pent nei. Men hvordan sier man nei til en man igrunn lengter etter å kjenne nært inntil seg? Hvordan sier man «nei, sorry, jeg vil ikke ha sex med deg fordi jeg er sliten og lei og ikke heilt i balanse» til en man blir mo i knærne av å tenke på, og som har nydelige, store brune øyne?
Hvordan sier en snill og pen pike nei til en som så tydelig har lyst på henne hele kvelden? Som høylytt proklamerer hvor deilig hun er, mens han ligger ved siden av henne på sofaen og ser henne inn i øynene?
Jeg burde sagt nei. Jeg burde virkelig sagt nei til deg. Hvorfor gjorde jeg ikke det?

«Voldtekt», sier du, «er nettopp vold og har ingenting med sex å gjøre.»
Enig. Men hva er da grafsende fingre, sterke hender, tung pust og en tung kropp oppå min? Hva er det da å bli kasta rundt på magen, og ligge der mens jeg hører pusten din og mitt eget hjerte?
Og smerten – den fysiske smerten – den var jo ikke der. Var det da voldtekt? Var det ikke bare litt kjip sex som man burde kunne le av etterpå?

«Voldtekt», sier du, «er når man har traumer etterpå og sliter med psykiske problemer og traumer for resten av livet.»

Jeg grein den natta. Jeg lå på badegulvet mens du sov din skjønnhetssøvn i min seng, naken og tilfredsstilt. Jeg grein og ringte til en venninne hvis budskap var at jeg skulle lære av denne opplevelsen. At det sikkert var en mening med det. En mening med at du hadde ødelagt det som kunne bli noe fint. Eller var det du som ødela? Var det ikke jeg som ikke sa klart nok i fra? Var det ikke jeg som var så deilig og mjuk at du bare måtte ta på meg? Og var det ikke jeg som hadde invitert deg på overnatting? Var det ikke det? Var det en voldtekt da?

Jeg har så mange spørsmål. Og nesten ingen svar. Jeg bare veit at dette ordet, dette grusomme navnet på en sånn grenseoverskridende handling ikke har noe med meg å gjøre. Jeg kan ikke ta det i min munn og si at jeg har blitt voldtatt. Jeg klarer ikke å sette grensa på egen hånd. Da er det lettere at du allerede har gjort det for meg. Det var ikke en voldtekt. Det var bare helt jævlig.

10/12/2007 § 2 kommentarar

Kombinasjonen Meget Lite Kreativt Humør pluss Dårlig Samvittighet Over Lite Oppdatert Blogg gir i dag utslag i klipp-og-lim-fakter jeg ikke trodde jeg var innehaver av. Vel. Jeg bruker dagen til å tråle venners venners blogger, og på en tilfeldig (neppe!) blogg finner jeg en liste med interessante spørsmål jeg vil stille meg selv. De er hovedsaklig myntet på mine røde følelser, og det er jo greit. Disse følelsene er ofte de jeg ser mest av. I tillegg til at jeg er sulten noen ganger.

Hvertfall…Nå gjelder det å finne på gode, intelligente og kUlE svar slik at alle kommunistvennene mine synes jeg er tøff og stilig!

Politisk identitet
1) Politisk ideologi du forfekter?
Ai, ai, ai. I historiebøkene kalles det kommunisme, jeg kaller det sunn fornuft.

2) Politisk ideologi du forakter mest?
Ideologi? Vanlige folk som egentlig brenner for de samme tingene som jeg, men som ikke tror det nytter å forandre verden. Gla»-liberalister. «Venstre, det er meg!»

3) Materialist eller idealist?
Materialist. Jeg har liten tro på å appellere til folks dårlige samvittighet i kampen.

4) Plikt- eller konsekvensetikk i politikken?
Jeg er i prinsippet i mot alle prinsipper.

5) Politisk oppvåkning?
Hver eneste morgen.
(Eller… Jeg har bestandig hatt en utrolig frihetstrang. Nå har jeg satt et navn på den også.)

6) Politisk detour?
Jeg er vokst opp i et meget spirituelt hjem, og hadde en gang i tiden troa på åndelighet som det viktigste i kampen om en bedre verden. Med dette hører også en utrolig fascinasjon for langhårede mennesker med gitar og fargerike klær, som blant annet satt foran det hvite hus og sang. Hjalp det? Nei. Stikk fingern i jorda og bit i gresset. Eller hvordan den der var.

7) Enkeltperson som påvirket deg politisk?
Jeg husker ikke akkurat en spesiell person, men mora mi (som er aktiv SVer) tok meg med på en kvinnekonferanse hvor jeg møtte Inga Marthe Torkildsen. For en prepubertal kvasifilosof var det stort å møte ei dame som henne. Det var ikke mange kommunister der jeg vokste opp, for å si det sånn…

8) Bok som påvirket deg mest politisk?
Oi. Den er vanskelig. Når jeg tenker meg om har jeg lest svært lite politiske bøker i den forstand at de har påvirka meg. Men jeg leste en del Elin Brodin da jeg var yngre, og jeg kjente meg igjen i mye av hennes forestillinger.

9) Største bristen i den politiske ideologi du forfekter?
Jeg kan av og til irritere meg grenseløst over at folk i bevegelsen aldri ser ut til å bli enige, selv når vi er så få. Kanskje et litt dustete svar, men det er det eneste som er virkelig demotiverende med å drive politisk arbeid.

10) Viktigste politiske enkeltsak?
For tida jobber jeg mye med beinhard feministisk agitasjon. Og nå må jeg løpe til bussen.

Rotete om revolusjon

21/11/2007 § 6 kommentarar

Jeg skreiv i det forrige innlegget at jeg ville skrive litt om revolusjon, og jeg har tenkt og tenkt hvordan jeg skulle «angripe» emnet. Samtidig som jeg har tenkt på det, har jeg blitt litt nyforelsket i Rudolf Nilsens dikt om arbeiderklassens kamp på tidlig nittenhundretall i Norge. Jeg har lest en del bøker om kampen i etterkrigstida og hørt innledninger om SUF (ml)- og AKP-bevegelsens kamper gjennom søttitallet og fram til idag. Man kan kanskje si at emnet har angrepet meg?
Det jeg sitter igjen med nå – for jeg gidder faktisk ikke å legge ut om de tekniske sidene ved å gjennomføre en revolusjon – eller argumentene for/mot – for det hadde tatt metervis med bloggpapir. Det jeg vil snakke om er hvordan denne utrolige følelsen kjennes, denne følelsen av at det virkelig er noe å kjempe for. Følelsen av at det faktisk ikke er menneskene som er kjipe, men systemet. At det er mulig å forandre verden.
Samtidig blir jeg fylt med avmakt. Det er en jævla stor oppgave en tar på seg når man erkjenner at man ikke tror på systemet, tror på en bedre verden og tror på menneskenes evne til å forandre. Man må tro ufattelig hardt hvis man ikke vil synke sammen i knærne av oppgitthet. Og man må stå alle diskusjoner ut. Ikke gi seg og vite at om vi bare er mange nok…
Ikke kan man legge fra seg disse tankene når man kommer hjem og er under dyna heller, fordi de er så altoppslukende og altomfattende. De handler om alt hva vi foretar oss i livet, alle valgene vi tar og alle våre sorger og gleder. Det er vanskelig, selv om det er stort. Nettopp derfor er det kanskje vanskelig?
Men vi har håpet. Og troa. Og kjærligheten. Og hatet. Så vi gir aldri opp. Bare spør Rudolf Nilsen:
Løfte
Vi som intet eier
men som skapte alt,
bygget skip og veier
og grov gull og salt –
Vi som møtte nøden
i den svarte by
med et håp om døden
hvert et morgengry –
Vi som intet lærte
uten biblens bud,
hvor det hat vi nærte
kaltes synd mot gud –
Vi som avlet unger
for å se dem dø,
dø i krig og hunger,
for ære eller brød –

Engang skal vi hevne.
Ennu gir vi tål.
Herd din unge evne,
så den blir som stål.

Det går på rim – med ost og prim (og politikk)

05/11/2007 § 6 kommentarar

Siden jeg er i så kultivert humør, skal jeg blogge et vers/en sang på rim om noe som opprører meg. Saken er at på min lokale busstasjon har noen idealistiske sjeler laget en utstilling om Gandhis liv og lære. Kjeeeempeflott. Budskap: Freden må starte inne i oss selv. Kjeeeempeflott. Men hva med å presentere utstillinga i Det Hvite Hus? Hæææ?

Jeg er ikke uenig, det er ikke det
når du sier at freden må komme innenfra et sted
Men jeg blir litt deppa, rett og slett
sjøl om jeg veit at du har helt rett
Og jeg lytter til det du har å si
for du var en klok mann, kjære Gandhi
Men det er noen som ikke vil høre
inn det ene og ut det andre øret
De som har sjansen til å forandre
de store gutta på toppen, det er de andre
som må ta til etterretning det du sa
om at fred og kjærleik vil folket ha
For det er når vi er sammen at det kan nytte
sammen er vi den neven vi må knytte
ikke for å slå/ men for å få de til å høre
at nå er det nok, det er noe vi må gjøre
Og jeg skriver disse vers i frustrasjon
over å ikke føle at jeg kjemper for rett visjon
Men jeg har lært og jeg har forstått
at selv om livet er hardt og rått
så kan man ikke kjempe alle kampene for seg selv
for vi kjemper sammen for hverandres ve og vel
Vi er mange der ute, det har jeg sett
Det ulmer i grasrota, rett og slett
Bolivia, Venezuela, Burma og Chile
Det er opprør som får meg til å tvile
på kapitalens overlevelsesevne
Vi ser at systemet holder på å revne
For et samla folk kan aldri trampest ned
Det var det jeg skulle si, det får bli med det.

Jess. Mitt bidrag til å kultivere politikken. For i dag, kamerater!

Tanker på en søndag

04/11/2007 § Kommenter innlegget

Vi i Raudt snakker mye om at vi er opptatt av kultur og at folk skal få lov til å disponere fritida si slik som en vil. I helga på Raudt Hordalands høstkonferanse i Nordheimsund hadde vi en innleder som snakka om HVORFOR disse tingene er så viktige. Jeg husker ikke akkurat nå hva han heter til etternavn, men han svarer når man sier Roger. Han er bosatt på Radøy, er billedkunstner, og fortalte at laget deres der ikke fungerer som et vanlig politisk lokallag, men som en «felles kulturfront».

Anyway. Jeg har i det siste halve året tenkt som så at det med kultur og kunst ikke er særlig rasjonelt og at det er uforenlig med tanken om å drive politisk arbeid. Den første påstanden har jeg forsåvidt rett i; det er ikke særlig fornuftig å bare skulle spille teater, musikk eller male bilder 24 timer i døgnet. Ikke hvis vi tenker på at samfunnet må gå rundt og at vi må overleve. Men det innlederen snakket om, var forskjellen på de instinktive og de rasjonelle mekanismene i hjernen vår. Det vi opplever som rasjonelt, er tankene og handlingene vi har og gjør for å være «lydige overfor systemet» – for å bruke innlederens egne ord. Et eksempel er at jeg egentlig skulle ønske at jeg kunne reise jorda rundt og bare tøyse og tulle, eller å spille teater fordi jeg syns det er gøy. Men tanker som disse slår jeg fra meg fordi de ikke oppleves som rasjonelle, eller sagt med litt enklere ord; det virker vanskelig å skulle gjøre det siden man ikke direkte tjener penger for å overleve hvis man gjør sånne ting. Slik jeg har forstått det, så dreier de instinktive behovene/ideene seg om følelser.

Jeg og Anna, min flotte partikollega, holdt en liten oppvisning med «praktisk» kultur, type teatersport og sang. Vi spilte begge av en sang hver som betyr mye for hver og en av oss, og som har «vekket oss» politisk. Ofte er det nettopp en sang eller et bilde som får mennesker til å ha lyst til å forandre verden – fordi man faktisk føler noe noe når man blir presentert for bilder og musikk i motsetning til å lese en tekst om de fattige barna i Afrika. Musikk og andre former for kunst er et internasjonalt språk. En rytme er en rytme uansett nasjonalitet. Et smil er et smil uansett verdensdel. Ganske banale greier altså, men det er jo ikke mindre viktig for det. Det jeg har tenkt litt på er hvordan det systematisk arbeides for å holde opprøret nede ved å nettopp fortelle sånne som oss som gjerne vil «kaste bort livet» på å gjøre ting vi faktisk liker.

Dette er noe som automatisk knytter saken til fenomenet fremmedgjøring. Jeg har filosofert litt over dette i det siste, og har endt opp med å stille (meg selv?) en del spørsmål. Jeg lurer foreksempel på hvorfor vi først bruker hele barndommen og ungdomstida på å lære et yrke, for så å jobbe åtte timer dagen i førti år med det – og underveis lærer vi at vi ikke skal tenke på disse åtte timene resten av døgnet. Vi skal slappe av, ikke blande jobb og fritid, ta vare på oss selv… Hvor ligger fornuften og rasjonaliteten i dette? Hvor er logikken? Et annet spørsmål som har dukket opp handler om kropp og selvbilde. Hvorfor kan man ikke bare akseptere seg selv som man er? Hvorfor mener jeg at mitt utseende ikke er bra nok til å gå naken sammen med andre mennesker, for å sette det litt på spissen? Når ble det naturlige stygt?

Jeg kunne stilt en mengde spørsmål om disse tingene, men jeg veit jo egentlig svaret. Noen tjener penger på meningene mine. Enkelt og greit.

Men tilbake til det med kultur/politikk. Jeg mener det er utrolig viktig hvis man skal klare å vekke folk, for å si det på den måten, å legge følelser i budskapet vårt. Da nytter det ikke med stiliserte nettsteder eller logoer som skaper distanse til hele greia gjennom ekstrem bruk av ironi og kjedelige/flashy farger. Vi må appellere til folks følelser. Hvis man blir redd for sin egen reaksjon på en film eller et bilde sier det litt om hvor langt fremmedgjøringa har kommet.

Det er en grunn til at jeg er så engasjert i dette. Det høres utrolig oppblåst ut å si at jeg er blitt vekket, men det føles jo sånn av og til. Jeg kjenner engasjementet, sinnet, hatet og ikke minst gleden over å vite at jeg faktisk kan forandre verden. Ikke aleine, sjølsagt, men sammen med alle kameratene mine.

Klam i hakket

30/10/2007 § 3 kommentarar

Som overskriften tilsier er det på tide å snakke om de hete og litt flaue tingene. Derfor har jeg overtalt min foreløbig anonyme venninne til å erobre storttåa på den tidligere omtalte bloggfoten. Der skal hun stå som dronninga på haugen med sin superfeministiske overlevelsesguide for damer flest. Hun lærer deg å knuse de styggeste mennene i debatter, feministisk sjekking og hvordan en tar mest mulig plass. Og hvorfor dette fantastiske mennesket velger å være anonym? Hun er litt redd for å ende opp som en drept kjendis. Ehehe.

Vel. Ønsk henne hjertelig velkommen, og link armhule.blogspot.com til ditt hjerte og blogg.

NB; Superfeministen fører stort sett logg over sin individuelle kamp for full frigjøring, men er selvsagt en blodrød kommunist i kropp og sjel.

Ha en ellers hårete kveld.
Cereal Killer and The Lonesome Road Band

Slakt

27/10/2007 § 2 kommentarar

Om å spise dyr…eller ikke.

I det siste har jeg tenkt litt på det valget man tar når man blir vegetarianer og slutter å spise kjøtt. Er det en politisk handling, eller er det en etisk handling? For meg blir det et valg man tar på samme måte som når man velger å ta abort. Man skal kunne ha muligheten til å velge det, men ingen skal fortelle meg at det er det ene eller det andre som er det mest riktige å gjøre.

Mine mange veggisvenner har mange gode grunner til at de velger noe annet enn biff til middag. Det er et vidt miljøperspektiv i saken; det sier seg selv at det forbrukes mye mer energi for å produsere ti kilo kjøtt enn ti kilo korn.

Det andre perspektivet flere av dem legger til grunn er det etiske. Jeg skjønner argumenter om å ikke støtte en slik kynisk og utnyttende bransje som torturerer dyr til døde og som ikke har respekt for liv i det hele tatt. Jeg skjønner at folk griner når de ser dyreplageri og syns det er ekkelt med blod og gørr. Jeg spiser kjøtt, og jeg liker det ikke.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg da fortsetter å spise kjøtt, og ikke legger om kostholdet? Vel, guess what. Jeg er kommunist og tror ikke på personlig boikott som en måte å redde verden på. Jeg tror ikke på at dyra som blir torturert får det bedre hvis jeg slutter å spise søskenbarna deres. Akkurat som at jeg ikke tror på at det blir skutt færre fagforeningsfolk i Coca-Cola hvis jeg slutter å drikke brusen de produserer.

Et annet faktum er at det er et borgerlig virkemiddel å påføre folk skyld og skam for deres egne handlinger ved å si at det er min feil som forbruker at miljøet og verden går til helvete. Og for dere som faktisk trodde det; sorry ass. Jeg skulle gjerne tatt et hurtigtog fra Bergen til Nord-Norge når jeg skal hjem til jul, hvis det hadde gått et. Og jeg skulle gjerne spist mer økologisk mat hvis den hadde vært billigere og mer tilgjengelig. Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men det har jeg ikke tid til. Jeg er nemlig på jobb. 🙂

Men hei, jeg sier ikke at de som virkelig prøver å leve «riktig» i forhold til sine etiske og politiske standpunkter ikke skal gjøre det, jeg sier bare at man må passe seg for å ikke ende opp som moralens pekefinger, for den er verken pen å se på eller virker som den skal uansett. Så lenge det er enklere å få tak i Coca-Cola enn rent vann enkelte steder i verden kan man ikke skylde på forbrukerne. Det jeg derimot legger skylda på er det fabelaktig velfungerende kapitalistiske systemet vi lever og ånder i hver eneste dag. Det er noen som tjener penger på holdningene våre, uansett hva vi tenker og føler. Det er noen som skaper holdningene våre, og tjener seg søkkrike på at jenter i Norge må prostituere seg for å overleve, på at hårete legger er ekkelt og på at barn ødelegger tennene sine fordi foreldrene gir de brus i stedet for vann. Det er noen som tjener penger på at det fins barnearbeid, krig og prostitusjon i verden i dag, og så lenge det er en mulighet, så har jeg ingen tro på personlig boikott.

Jeg skal si noe helt til slutt om dette med å være vegetarianer. Jeg personlig lider ikke av noen samvittighetskvaler fordi jeg spiser kjøtt. Det er industrien det er noe i veien med, ikke kjøttspisinga. For meg er det et valg på lik linje med å ta abort; hvis man ikke vil gjøre det respekterer jeg det, men jeg vil gjerne få ha muligheten til å velge det. Og for å sette poenget mitt litt på spissen enda en gang; jeg er jo ikke i mot sex sjøl om jeg er mot porno- og prostitusjonsindustrien.

Ekspander eller dø

22/10/2007 § 3 kommentarar

Forrige uke fikk saken om at Petre-Mina hadde fått sparken, mye spalteplass i diverse nettaviser.
Kommentarfeltet på Dagbladets nettavis var full, og de fleste som kommenterte saken var glade og fornøyde med at Mina måtte gå. Jeg er ikke veldig glad for det, og du skal få vite hvorfor.

Man kan si mye rart om det som O store statskanal spyr ut om dagen, men til felles har ganske mange av de jeg hører på at de er produsert, designa og ledet av menn. Nå hører ikke jeg så mye på Petre for tida, men så vidt jeg veit handler både «Radioresepsjonen», «FK Fotball» og «Ken eller Torkil» om nøyaktig det samme: Ingen verdens ting! De har det veldig morsomt sammen med hverandre, og sendinga er ispedd en dæsj ny, fønki britpop framført av noen spinkle, langhårede guttemenn som bare synger om damer som danser og som de savner. Disse gutta har gjerne matchende jakker og dongeribukser og har et bandnavn som starter med «The». Dukker det opp ei dame som har noe med musikk å gjøre er hun enten et stønnende beist som synger sanger om hvor mye hun elsker mannen sin og hvor kåt hun er. Og jeg snakker faktisk om det som blir sendt på Norges statskanal i 2007.

Men tilbake til det jeg egentlig skulle snakke om; nemlig hvorfor Mina burde ha en selvskreven plass i Petre. Kort sagt; hun er jævlig svær i kjeften! Mina gjør alt det ei dame i Norge i 2007 ikke skal gjøre, nemlig å rope og skrike, banne og herje, kort sagt; dama tar plass. Hun overskrider sin egen rolle som dame slik damer skal være; passive, søte, deilige jenter som man kan se på i FHM eller Vi Menn og ronke til.

Joda, kvinnerollen har nok utvikla seg til å bli mer enn husmor ved kjøkkenbenken i dag, for nå skal man nemlig være super-sexy-høyhælte sko-karrierebevisst-kåt-trutmunn-husmor-ved-kjøkkenbenken. ALT på en gang.

Og jeg har svaret på hvorfor folk ikke liker Mina og hvorfor de er sinte på henne; hun er jo faen meg ingen av delene! Mina har ikke en gang stilt opp i FHM eller Mann eller noe som helst og vist fram kroppen sin. Hun har ikke dette store, blinkende skiltet hvor det står SEX med store bokstaver over hodet, og dermed blir hele mannsrollen i samfunnet vårt trua.

Så la oss alle sammen klappe, bukke og neie for denne utrolig tøffe dama som gjør mye mer enn å se deilig ut, og som viser at damer KAN og BØR ta plass! Hvis det er noen som fortjener en skikkelig gullmedalje denne uka, så er det Mina!

(og dessuten liker hun Raga Rockers.)

Where Am I?

You are currently browsing the Politikz category at Lunemanns leikegrind.