Synsing om sinnstilstander

03/12/2007 § 7 kommentarar

Hva skal man skrive om på en heilt vanlig mandag? Emoer eller hvordan alle bloggere i hele verden vil være populære, godt formulerte og kjente? Emoene henger på busstasjonen og er interessante uten å være det. Jeg er en av dem som vil ha en populær og bra blogg (eller interessant uten å være det.). Og på dager hvor jeg ikke heilt synes at denne bloggen er populær eller bra nok, er det ok å kunne klikke meg inn på min gamle blogg. DER er det VIRKELIG en navlebeskuende og emosjonell tendens. Har du ikke møtt det grinete, subtile og deprimerte følelsesvraket jeg tydeligvis har hatt (har?) en evne til å være, kan du finne det her. Med formuleringer som:

«Og jeg har også utrolig god tid til å tenke på relasjoner og relasjoners utvikling. Den eneste virkelig nære jeg har, savner jeg. Det er det eneste jeg vet. Men jeg har gjort det slutt, og det er vanskelig å takle avstanden, både fysisk OG mentalt. Forholdet blir kaldere. Og selv om jeg var den som gjorde det slutt, er det vanskelig. For jeg har ingen andre. Ikke så nært.»

…sier det selv at det MÅ bli bra. Hele bloggen er i tillegg krydra med interessante kombinasjoner av farge/tekstsammensetninger som gjorde det hele litt mer fargerikt. Jeg anbefaler alle som ikke har kjent meg lenger enn et halvt år å sjekke ut Regnbuehagen (for et navn), da den sier litt om hvordan livet kan utarte seg for emoer i Nordnorge. Andre dager har jeg lyst til å slette den, men jeg husker verken brukernavn eller passord. Så den ligger der. Blott til forlystelse for alle. Nå også for andre enn meg!

ANYWAYYYZZ. Det er snart jul. Hva ønsker du deg? Jeg ønsker meg vinglass med farga stett.

Vekkelsesmøte

01/12/2007 § 5 kommentarar

For poetar og andre trygdesnyltere. Andre deltidstilsette med fingre det dryp blod, tårar og vatn av.
Til stades: Jan Erik Vold, Inger Hagerup m.fl.
Kvar då: Innerst i ei heimesnekra dobbeltseng.
G. Johannessen talar om sin barndoms heim og om folk som forsvinn av seg sjølv.
Jan Erik Vold held sin kjente tale «Derfor»:

Hun som biter negler har briller. Hvorfor? Slik at hun kan se hva hun spiser.


Ikkje møt opp i hopetal.

PS: Ta med penn og papir.

Enda en!

26/11/2007 § 2 kommentarar

Jepp, enda en blogg fra mitt uttømmelige univers jeg kaller Kreativiteten. Og nå er det ikke hvilken som helst blogg jeg produserer heller, men faktisk en egen blogg for mine rim og dikt hvor man kan hente inspirasjon/stjele fra arkivet. Bloggen har ikke fått et eget navn ennå, så kom gjerne med forslag!

Så jeg introduserer herved med friskt mot, vett i pannen og stål i bein og vanter:

rimelighetensgrenser.blogspot.com – årets må ha! Julegavetips! Og så videre!

Gi meg en link og en kommentar, så kan vi snakkes på flyet.

Rotete om revolusjon

21/11/2007 § 6 kommentarar

Jeg skreiv i det forrige innlegget at jeg ville skrive litt om revolusjon, og jeg har tenkt og tenkt hvordan jeg skulle «angripe» emnet. Samtidig som jeg har tenkt på det, har jeg blitt litt nyforelsket i Rudolf Nilsens dikt om arbeiderklassens kamp på tidlig nittenhundretall i Norge. Jeg har lest en del bøker om kampen i etterkrigstida og hørt innledninger om SUF (ml)- og AKP-bevegelsens kamper gjennom søttitallet og fram til idag. Man kan kanskje si at emnet har angrepet meg?
Det jeg sitter igjen med nå – for jeg gidder faktisk ikke å legge ut om de tekniske sidene ved å gjennomføre en revolusjon – eller argumentene for/mot – for det hadde tatt metervis med bloggpapir. Det jeg vil snakke om er hvordan denne utrolige følelsen kjennes, denne følelsen av at det virkelig er noe å kjempe for. Følelsen av at det faktisk ikke er menneskene som er kjipe, men systemet. At det er mulig å forandre verden.
Samtidig blir jeg fylt med avmakt. Det er en jævla stor oppgave en tar på seg når man erkjenner at man ikke tror på systemet, tror på en bedre verden og tror på menneskenes evne til å forandre. Man må tro ufattelig hardt hvis man ikke vil synke sammen i knærne av oppgitthet. Og man må stå alle diskusjoner ut. Ikke gi seg og vite at om vi bare er mange nok…
Ikke kan man legge fra seg disse tankene når man kommer hjem og er under dyna heller, fordi de er så altoppslukende og altomfattende. De handler om alt hva vi foretar oss i livet, alle valgene vi tar og alle våre sorger og gleder. Det er vanskelig, selv om det er stort. Nettopp derfor er det kanskje vanskelig?
Men vi har håpet. Og troa. Og kjærligheten. Og hatet. Så vi gir aldri opp. Bare spør Rudolf Nilsen:
Løfte
Vi som intet eier
men som skapte alt,
bygget skip og veier
og grov gull og salt –
Vi som møtte nøden
i den svarte by
med et håp om døden
hvert et morgengry –
Vi som intet lærte
uten biblens bud,
hvor det hat vi nærte
kaltes synd mot gud –
Vi som avlet unger
for å se dem dø,
dø i krig og hunger,
for ære eller brød –

Engang skal vi hevne.
Ennu gir vi tål.
Herd din unge evne,
så den blir som stål.

Det går på rim – med ost og prim (og politikk)

05/11/2007 § 6 kommentarar

Siden jeg er i så kultivert humør, skal jeg blogge et vers/en sang på rim om noe som opprører meg. Saken er at på min lokale busstasjon har noen idealistiske sjeler laget en utstilling om Gandhis liv og lære. Kjeeeempeflott. Budskap: Freden må starte inne i oss selv. Kjeeeempeflott. Men hva med å presentere utstillinga i Det Hvite Hus? Hæææ?

Jeg er ikke uenig, det er ikke det
når du sier at freden må komme innenfra et sted
Men jeg blir litt deppa, rett og slett
sjøl om jeg veit at du har helt rett
Og jeg lytter til det du har å si
for du var en klok mann, kjære Gandhi
Men det er noen som ikke vil høre
inn det ene og ut det andre øret
De som har sjansen til å forandre
de store gutta på toppen, det er de andre
som må ta til etterretning det du sa
om at fred og kjærleik vil folket ha
For det er når vi er sammen at det kan nytte
sammen er vi den neven vi må knytte
ikke for å slå/ men for å få de til å høre
at nå er det nok, det er noe vi må gjøre
Og jeg skriver disse vers i frustrasjon
over å ikke føle at jeg kjemper for rett visjon
Men jeg har lært og jeg har forstått
at selv om livet er hardt og rått
så kan man ikke kjempe alle kampene for seg selv
for vi kjemper sammen for hverandres ve og vel
Vi er mange der ute, det har jeg sett
Det ulmer i grasrota, rett og slett
Bolivia, Venezuela, Burma og Chile
Det er opprør som får meg til å tvile
på kapitalens overlevelsesevne
Vi ser at systemet holder på å revne
For et samla folk kan aldri trampest ned
Det var det jeg skulle si, det får bli med det.

Jess. Mitt bidrag til å kultivere politikken. For i dag, kamerater!

Tanker på en søndag

04/11/2007 § Kommenter innlegget

Vi i Raudt snakker mye om at vi er opptatt av kultur og at folk skal få lov til å disponere fritida si slik som en vil. I helga på Raudt Hordalands høstkonferanse i Nordheimsund hadde vi en innleder som snakka om HVORFOR disse tingene er så viktige. Jeg husker ikke akkurat nå hva han heter til etternavn, men han svarer når man sier Roger. Han er bosatt på Radøy, er billedkunstner, og fortalte at laget deres der ikke fungerer som et vanlig politisk lokallag, men som en «felles kulturfront».

Anyway. Jeg har i det siste halve året tenkt som så at det med kultur og kunst ikke er særlig rasjonelt og at det er uforenlig med tanken om å drive politisk arbeid. Den første påstanden har jeg forsåvidt rett i; det er ikke særlig fornuftig å bare skulle spille teater, musikk eller male bilder 24 timer i døgnet. Ikke hvis vi tenker på at samfunnet må gå rundt og at vi må overleve. Men det innlederen snakket om, var forskjellen på de instinktive og de rasjonelle mekanismene i hjernen vår. Det vi opplever som rasjonelt, er tankene og handlingene vi har og gjør for å være «lydige overfor systemet» – for å bruke innlederens egne ord. Et eksempel er at jeg egentlig skulle ønske at jeg kunne reise jorda rundt og bare tøyse og tulle, eller å spille teater fordi jeg syns det er gøy. Men tanker som disse slår jeg fra meg fordi de ikke oppleves som rasjonelle, eller sagt med litt enklere ord; det virker vanskelig å skulle gjøre det siden man ikke direkte tjener penger for å overleve hvis man gjør sånne ting. Slik jeg har forstått det, så dreier de instinktive behovene/ideene seg om følelser.

Jeg og Anna, min flotte partikollega, holdt en liten oppvisning med «praktisk» kultur, type teatersport og sang. Vi spilte begge av en sang hver som betyr mye for hver og en av oss, og som har «vekket oss» politisk. Ofte er det nettopp en sang eller et bilde som får mennesker til å ha lyst til å forandre verden – fordi man faktisk føler noe noe når man blir presentert for bilder og musikk i motsetning til å lese en tekst om de fattige barna i Afrika. Musikk og andre former for kunst er et internasjonalt språk. En rytme er en rytme uansett nasjonalitet. Et smil er et smil uansett verdensdel. Ganske banale greier altså, men det er jo ikke mindre viktig for det. Det jeg har tenkt litt på er hvordan det systematisk arbeides for å holde opprøret nede ved å nettopp fortelle sånne som oss som gjerne vil «kaste bort livet» på å gjøre ting vi faktisk liker.

Dette er noe som automatisk knytter saken til fenomenet fremmedgjøring. Jeg har filosofert litt over dette i det siste, og har endt opp med å stille (meg selv?) en del spørsmål. Jeg lurer foreksempel på hvorfor vi først bruker hele barndommen og ungdomstida på å lære et yrke, for så å jobbe åtte timer dagen i førti år med det – og underveis lærer vi at vi ikke skal tenke på disse åtte timene resten av døgnet. Vi skal slappe av, ikke blande jobb og fritid, ta vare på oss selv… Hvor ligger fornuften og rasjonaliteten i dette? Hvor er logikken? Et annet spørsmål som har dukket opp handler om kropp og selvbilde. Hvorfor kan man ikke bare akseptere seg selv som man er? Hvorfor mener jeg at mitt utseende ikke er bra nok til å gå naken sammen med andre mennesker, for å sette det litt på spissen? Når ble det naturlige stygt?

Jeg kunne stilt en mengde spørsmål om disse tingene, men jeg veit jo egentlig svaret. Noen tjener penger på meningene mine. Enkelt og greit.

Men tilbake til det med kultur/politikk. Jeg mener det er utrolig viktig hvis man skal klare å vekke folk, for å si det på den måten, å legge følelser i budskapet vårt. Da nytter det ikke med stiliserte nettsteder eller logoer som skaper distanse til hele greia gjennom ekstrem bruk av ironi og kjedelige/flashy farger. Vi må appellere til folks følelser. Hvis man blir redd for sin egen reaksjon på en film eller et bilde sier det litt om hvor langt fremmedgjøringa har kommet.

Det er en grunn til at jeg er så engasjert i dette. Det høres utrolig oppblåst ut å si at jeg er blitt vekket, men det føles jo sånn av og til. Jeg kjenner engasjementet, sinnet, hatet og ikke minst gleden over å vite at jeg faktisk kan forandre verden. Ikke aleine, sjølsagt, men sammen med alle kameratene mine.

Excuse me, can I keep this pen?

30/10/2007 § Kommenter innlegget

Denne uka kan jeg gratulere meg selv med nytt og fancy design/layout/bladbunad på bloggen, i tillegg til at jeg flommer over av gode ideer til ting å blogge om.
Og for å hoppe galant over til sammenhengen mellom overskrift og brødtekst; «Can I keep this pen?» er tittelen på et av høstens beste album i år. Det ble sluppet 27. august i år – jess, på min bursdag – og det er jentene i Northern State som har gitt det ut. Sprout, Hesta Prynn og Spero fra New York har et politisk budskap OG fengende melodier, og har du ikke fått øynene opp for dem ennå er det virkelig på tide. De uttaler selv at de ikke er nevneverdig opptatte av såkalt «street-kred», og folk syns de er rare fordi de beholder klærne på og mener ting. Damene er nødt til, enten de vil eller ei, å motta ukas gullmedalje fra venstresidas sjølutnevnte showbiz-stjerne … på andre sida av jorda.
Så har du ikke gjort det ennå burde du laste ned/løpe i butikken og skaffe deg dette fantastiske albumet som definitivt gir deg lyst til å shake mer enn rompa.

Ellers leiter jeg etter en ny jobb og et nytt sted å bo i Bergen. Veit du om noe, skrik ut. Nå må jeg løpe og levere jobbsøknader. Yo!

I want you

19/09/2007 § 5 kommentarar

Jeg lovte dere bilder og stæsj fra Bergen Rød Ungdoms underground action, men vi er blitt enige om at det får vente. Her er hvertfall den fineste sangen for tida:

The guilty undertaker sighs,
The lonesome organ grinder cries,
The silver saxophones say I should refuse you.
The cracked bells and washed-out horns
Blow into my face with scorn,
But it’s not that way,
I wasn’t born to lose you.
I want you, I want you,
I want you so bad, Honey, I want you.

The drunken politician leaps
Upon the street where mothers weep
And the saviors who are fast asleep,
They wait for you.
And I wait for them to interrupt
Me drinkin» from my broken cup
And ask me to Open up the gate for you.
I want you, I want you,
I want you so bad,Honey, I want you.

Now all my fathers, they’ve gone down
True love they’ve been without it.
But all their daughters put me down
«Cause I don’t think about it.
Well, I return to the Queen of Spades
And talk with my chambermaid.
She knows that I’m not afraid
To look at her.
She is good to me
And there’s nothing she doesn’t see.
She knows where I’d like to be
But it doesn’t matter.
I want you, I want you,
I want you so bad,Honey, I want you.

Now your dancing child with his Chinese suit,
He spoke to me, I took his flute.
No, I wasn’t very cute to him,Was I?
But I did it, though, because he lied
Because he took you for a ride
And because time was on his side
And because I . . . I want you, I want you,
I want you so bad,Honey, I want you.

Valgets kvaler

11/09/2007 § 2 kommentarar

Eg undrar på kva dei meinar med kval i denne samenhengen. Kor kjem kvalen frå, og kva vil han? Og kva gjer han i eit lokalval? Produserar valspekk? Eg veit ikkje eg…

Men heisann, plutselig hadde Tromsø kommunestyre FIRE nye representanter fra RV på laget! Jeg skal ikke utbrodere alle resultatene og analysere hva vi har gjort rett eller galt, men det resultatet er noe jeg er utrolig fornøyd med. I tillegg til at RV har skaffa seg sin første ordfører – i Risør! Det glade Sørland kan glede seg! Halleluja!

Valgvaken her i Bergen var forsåvidt både flott, kjempesosial og utrolig gøy å delta på. Allikevel går tankene til Driv i Tromsø, der mine revolusjonære kollegaer feira som bare det. Jeg savner Nord-Norge, det legger jeg ikke skjul på. Det er lenge til jeg skal hjem på besøk, faktisk ikke før til jul, og jeg tenker på hjembakte brød, snøfokk og gærne småbrødre. Sukk…

Vel. Nok kliss!

Ellers skal jeg i mitt neste innlegg vise dere hva som skjedde den første gangen jeg skulle besøke Bergen RU sitt kontor i Vestre Torggate. Som alle innad i organisasjonen er klar over, er de bergenske RU’erne litt små-opposisjonelle og radikale i forhold til sentralt. Men at de driver med underjordisk organisasjonsbygging sjokkerer nok flere enn meg! Som sagt, i neste innlegg kommer mer spennende detaljer om det. Glæd er, menneskedyr!

Og helt til sist; Siden jeg jobber på Ruteopplysninga (TM) skal jeg dele noen av mine fantasier om Hordalandske stedsnavn.
Sædalen blir inne i mitt hode til Sæd-dalen. Hahahaa.
Knarvik MÅ jo omdøpes til Knarkvik.
Sævrøy. Prøv å si det høyt. Jeg får lyst til å si RÆVSØY!

Her hadde det kanskje passet med et sitat fra Edda, de derre Håvamål, men jeg husker ingen siden det er så lenge siden jeg gikk ut av videregående. Så jeg skal lage mitt eget;

Kald er ho
som ikkje har huve
Lat ho kome inn
og setje seg foran radiatoren
For du vil bli lønna
frå stat og kommune
sidan du er sosialarbeidar
Og gud i himmelen, kven i helvete er vel han?
Mordi.

Me høyrast, frender. Eg elskar dykk. Koz & klemz

Where Am I?

You are currently browsing the Litterært category at Lunemanns leikegrind.