Flyt

24/11/2008 § Éin kommentar

Dette innlegget burde ha blitt skriven etter ein av dei dagane når eg har vore på Sentralbadet og sumt min kilometer. For det har eg altså ein tendens til innimellom. Men så har eg også to dagar verkstad på skulen i veka, og no for tida er det muring vi held på med. Ein blir sliten av sånt. Men eg vil no skrive ein tekst om symjing likevel, fordi det er så kjekt.

Eg hugsar sumaren før andreklasse. Eg har fargesprakande badedrakt, ingen kledde bikini på ungane på byrjinga av nittitalet, det er varmt og stranda heime er full av tjukke husmødre med permanent og bikini med høg skjering. Det er verdas finaste strand, og vi har ho heilt for oss sjølve. Vi har òg en volleyballbane som nokre eldsjeler prøvar å rake rein for tang i byrjinga av mai. Eller, ein kan kanskje ikkje kalla det ein bane, det er mest eit nett med hol i som er spent opp mellom to pålar av tre. Men det er i alle fall vårt nett, og ingen kan ta det i frå oss.

Heller ikkje kjensla av å flyte på eiga hand kan nokon ta frå deg. Kjensla av å kjempe mot trongen til å ha kontroll kva enn som hender, og berre la vatnet omfamne deg og gjere deg vektlaus. Å overvinne redselen for å synke djupt ned på botnen og få lungene fylte av salt, reint vatn. For vatnet her omkring er reint, det skal eg love deg, og kaldt er det heller ikkje. Ungar som veks opp med å bade ved dei nordligste delane av norskekysten tykkjer ikkje ti grader er kaldt. Dei nyt det. Dei kavar rundt med dykkarmaske og snorkel i timevis før det er middag og bygda er så lita at ropa frå far din kan høyrast heilt ned til vasskanten sjølv om du helst vil late som noko anna fordi det er så kjekt å balansere så mange glassmanetar som mogleg på armen.

Det går nokre år og du har vunnet kontrollen over vatnet. Du har lært å symje med opne auger, du kan slå salto under vatn og gå på hendene. Du elsker å stupe sjølv om det er fleire mageplask enn svalestup i bassenget på skulen. Symjeknappen er tatt, du har til og med sumt fem hundre meter og livet er ikkje så verst.

Hadde det ikkje vore for den forbaska kroppen som berre er i vegen. Han hindrar deg i å perfeksjonere stupeteknikken din, for du er redd for at puppene skal dette ut av bikinien når du har hoppa. Han hindrar deg i å bli kjappast og best i livredningsøvinga, for du vil ikkje opp av vatnet med den jævla dukka fordi magen din då kan bulke seg og du kan sjå tjukkare ut enn du er. Dessuten glir berre den teite bikinitrusa inn i rumpa di, som forresten er altfor stor, og då er det ikkje gøy å symje ein meter ein gong. Du skulkar alle symjetimane i niende klasse fordi du er for feit.

Men åra går som dei alltid har gjort, og du oppdager at verda er større enn din eigen mage. Dei gongene du har tid til å tenkje på din eigen kropp ender du alltid opp med å vere rimeleg nøgd. Det finst nokon som elskar han, så kvifor ikkje elske seg sjølv?

Tida di er fylt av møter, bussturar, skule og andre vanlege ting. Livet er fint og du smiler i pissregnet på veg heim. For du har kjøpt eit klippekort på Sentralbadet, og du kan symje igjen. Du symjer ein kilometer kvar gong og du er deilig utmatta etterpå. Eg kan symje, tenkjer du, og du elskar det. Du elskar å la vatnet omfamne deg og gje deg kjensla av å både miste og å ha kontroll. Nesten ingenting er betre.

POETRY NIGHT!

27/10/2008 § 4 kommentarar

Sjå her alle saman! Eg har funne eit dikt frå i fjor eg vil dele med dykk, frå den gong eg skreiv bokmål. Diktet er udatert, men eg tippar det er frå byrjinga av november eller noko. Også er det på rim! Så surprisingly!

Undrevise for unge jenter

Jeg ligger i sengen og undrer
på håret på mine ben
hva er det vel med dem
som gjør meg mindre pen?

Jeg står i dusjen og undrer
på tyngden i mine bryst
hva er det vel med dem
som avgjør om mannen har lyst?

Jeg går rundt i byen og undrer
på damer i høyhælte sko
hva er det vel med dem
som gjør mannen blaut og mo?

Jeg skrur på TV-en og undrer
på damene på MTV
hva er det vel med dem
som gir meg lyst til å si:

Hvorfor pokker går jeg og undrer
på hva mannen egentlig vil?
Når jeg veit innerst inne
at det er nok å være til!

Sommarhits til neste år

21/10/2008 § Éin kommentar

Snart er det midt på natta og eg er sjuk og søvnlaus. Ute blæs og regnar det, som alltid. Så kva er då betre å gjere på enn å skrive ein ny sommarhit? Ein sommarhit som kan få alle til å kjenne seg litt varmare (med mindre ein har feber, som eg mistenkar at eg har), lukkelege og solbrune. Det er det eg skal skrive no. Og den må sjølvsagt vere ekstremt samfunnskritisk og revolusjonær, men samstundes veldig fengande og umogleg å unngå.

Eg kan jo til dømes skrive ein låt om finanskrisa. Då ville refrenget mest sannsynleg blitt sjåande slik ut:

Gløym alle tankar om den teite finanskrisa
vil du ikkje heller vere med å spise is’a

Eller eg kan skrive ein låt om kvinneundertrykking:

Slepp kroppen din laus uansett korleis han ser ut
Ikkje bry deg om å gjere deg til for ein gut
Nyt varmen og sola mens det gjeng an
la oss late som det er likskap mellom kvinne og mann

Eller.. kva med ein hit om miljøet! Kva trur de?:

Graset er grønt og sola ho er bli
og du må nyte verda så lenge ho er di
Trekk pusten no og kjenn at lufta er rein
Og spring rundt med kjole og bare bein

Sukk. Det ser ikkje ut til at det blir noko meir samanhengjande frå denne kanten i kveld. Men du kan jo finne på dine eigne melodiar og nynne deg gjennom hausten og vinteren.

Så lovar eg at neste innlegg skal vera litt meir analytisk, litt meir politisk og litt betre formulert. Og det kan jo bety så mangt.

Stemning

23/09/2008 § 9 kommentarar

No er det haust. Ute har dei siste plommene falt frå treet i nabohagen, så vi kan ikkje gå på slang meir. Dagane er kortare, men samstundes lengre fordi eg har meir å gjere enn før. Eg kjenner att kjensla av å ha fri – og den har eg ikkje opplevd på lenge. Inne er det lekser å gjere, bøker å lese og ting å glede seg til. Eg er ikkje åleine, eg kjem aldri til å bli åleine igjen, sjølv om du er langt vekke og eg kjenner det i magemusklane om kvelden når eg veit du ikkje skal sove ilag med meg.

Men tida går fort. Ho flyg avgårde, som ein rosa fykehest fylt med helium. Og eg har det veldig kjekt. Eg finn fram stearinlysa mine igjen, sett på plata med Rudolf Nilsen og går hausten i møte. Eg går han i møte med eit nytt og spanande yrkesval, ein eg vil dele livet mitt med og store planar for framtida. For framtida, ho er fantastisk. Vi skal lage revolusjon, veit du, og snart er det sumar igjen. Hausten går, og vi blir klokare for kvar gong vi trekk pusten. Trekk pusten du og, og kjenn kor fint det er å leve. Og eg kan supplere med ein av verdas finaste kjærleikssonger. Den oppsummerar lengsle og savn. Det kan ikkje seiast betre.

Jeg hadde sett dig lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær —
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har dig altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare mig med kulde
og også verge dig på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.

Jeg hadde tenkt… Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om —
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det Iille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
dengang da ennu intet var forbi.

Rudolf Nilsen: «Jeg hadde tenkt»

Tyske ferieflørtar og andre skumle ting

07/08/2008 § Éin kommentar

Eit ordtak eg har bite meg merke i i det siste, er det velkjende og godt brukte (?) «Tyske ferieflørtar kjem aldri aleine». Eg har hatt ein del fritid denne sommaren, og har fulgt med på den grusomme «Arboga-tragedien». Og eg kan ikkje for det, men det kjem ei snikande kjensle og prikkar meg i nakken. Eg skal seia det beint fram:

Eg har hatt ein tysk ferieflørt. Eg har møtt ein mørk tyskar på ei strand i Danmark og ikkje følt noko særleg. Men kva veit vel eg om kva han følte? Kva faen veit eg om det? Kanskje han er der ute no, vonbroten og sint, med ei utriven dagbokside med ein sangtekst av Sissel Kyrkjebø i lomma? Eg kjenner eg blir litt nevrotisk av det her. Kanskje han har søkt seg studieplass ved høgskulen på Stord, berre for å komme nærmare. Kanskje han googlar namnet til både meg og kjærasten min akkurat no for tohundreogfjortande gong, og kanskje han har fødd mitt barn og adoptert det vekk…eller kanskje det berre er eg som har for mykje fritid.

Kanskje det hadde vore kjekt å treffe han igjen. Eg tenkte meg jo til Berlin i haustferien. Men eg veit ikkje om eg tør lenger. For som sagt, tyske ferieflørtar er noko ein skal passe seg for.

DEI ANDRE SKUMLE TINGA

På ein festival like utfor Bergen no i helga (eg vil ikkje sei kor, det her frikar meg totalt ut) blei eg psykisk antasta av eit såkalla klarsynt kvinnfolk frå det sentrale austlandet. Eg er inspirert av ein viss irriterande sommarhit (sommarslag? hæ?) når eg skal fortelje om denne dama. Og eg har tenkt å tene meg rik på den til neste år. Berre høyr;

Vi møttes på ein festival
Du smilte og lo men du var faen meg gal
Ville vite alt om kor eg vaks opp
visste ikkje når du skulle si stopp

Refr.: Yo gale synske dame/yo gale synske dame
Når du spår tipper eg du bommer
for eg ga deg feil faens nummer

Du strauk meg på kinnet og tok ikkje nei for et nei
hvis du va virkelig synsk ville du skjønt at eg va lei
Du sa du kunne se kor gammel sjela mi va
det eineste eg hørte va blablabla!

Refr.: Yo gale synske dame/yo gale synske dame
Når du spår tipper eg du bommer
for eg ga deg feil faens nummer

Neste års sommarhit, folkens. Eg berre seier det! 😀

Og det hjelper littegrann

08/04/2008 § Kommenter innlegget

Når det er pissekaldt ute, jeg har sovet tre og en halv time, kommer forseint på jobb og drikker lunken kaffe mens de andre sitter i kantina og bråker – da hjelper ingenting annet enn Ebba Grön. Jeg blir varm om hjerteklaffene.

Vad skall du bli när du blir stor
ska du bli som far och mor
ska du bli en boss
en försäljare
eller disponent någonstans
eller kanske nöjer du dig med
vilket jävla skitjobb som helst
du bara bryr dig inte alls
det får gå som det går
vad skall du bli

Nu är du ung och rebellisk som fan
du sätter hårt mot hårt
du vet precis vad du vill
och du vill inte bli en av dom där

Fortsätt fortsätt å va rebell
fortsätt fortsätt å va dig själv
fortsätt fortsätt å va rebell

Hur ska de bli med din framtid då
hur ska de bli om några år
ska du sjunka in i en fåtölj
vad ska hända med dig
vad ska du bli

Gå upp-gå till jobbet-jobba-jobba-äta lunch
samma sak händer imorgon
jobba-åka trick-hem å sätta sig å glo
det är inget liv
det är slaveri

Gå upp-gå till jobbet-jobba-jobba-äta lunch
samma sak händer imorgon
jobba-åka trick-hem å sätta sig å glo
det är inget liv
det är slaveri

Så fortsätt fortsätt å va rebell…

Om å ville dø

04/04/2008 § 7 kommentarar

Såh. La oss for en gangs skyld være litt personlige.

En person jeg setter veldig høyt har blitt lagt inn på en psykiatrisk klinikk. Jeg har ikke satt meg inn i alle problemene denne personen har, men jeg er glad for at hun nå får hjelp til å takle tingene. Verden har bruk for henne. Vi har ikke råd til å miste et så vakkert menneske.

Jeg ligger våken lenge i min egen seng og får ikke sove, denne nydelige aprilkvelden. Fuglene kvitrer utenfor vinduet mitt, lyder fra fugler jeg ikke har hørt siden jeg flyttet til Bergen i august. Det er vår, det er bar asfalt og vi reiser oss langsomt fra dvalen vi har vært i så lenge. Ja, det føles sånn. Og det er verdens herligste følelse.
Men fuglene kvitrer akkurat litt for høyt til at jeg får nattero, og jeg prøver en gammel medisin som jeg innbiller meg at alltid fungerte før. Jeg finner fram min seks år gamle discman (ikke at jeg trenger å lete veldig lenge), somler meg gjennom platesamlingen og finner det jeg leter etter. Jeg legger meg tilrette i sengen igjen, sliten etter dagens herjinger, innstilt på å bli dysset i søvn av Ane Bruns fløyelsmjuke stemme og rolige melodier.

Jeg får ikke sove. Jeg tenker på venninnen min som er innlagt på psykiatrisk. Som vil dø. Som gir så mye liv til alle rundt seg at hun ikke har noe igjen til seg selv. Og jeg lar tankene fare, tre, fire år tilbake, kanskje, og skjønner at jeg vet hvordan det er. Jeg vet hvordan det er å ville dø.

For det er ikke så veldig vanskelig å være deprimert. Det er ikke en veldig komplisert måte å forholde seg til livet på. Jeg husker et par setninger jeg pleide å si til folk jeg snakket med på den tiden, folk som fikk betalt for å hjelpe meg, og folk som ikke ville at jeg skulle dø;

Jeg skulle ønske jeg bare hadde brukket benet. Da ville smerten vært mye enklere å se for andre.
Og
Jeg har et hull inni meg. Det er et svart hull som eter meg opp innenfra.

Det begynte vel i jula i 2004. Jeg var så uendelig sliten. Jeg kom hjem etter å ha flyttet bort for å gå på skole, og forventningene var enorme. Det endte med at jeg lå på sofaen i fjorten dager og ikke orket å gjøre noe annet enn å kjefte litt på lillebroren min med ADHD og å bekymre meg over smerter i brystet, tsunamien i Asia og om jeg hadde gjort det riktige valget på videregående. Ikke særlig store ting, altså.
I januar 2005 dro jeg til legen. Jeg var så redd for de smertene – for de forsvant ikke. Inne hos den stakkars turnuslegen brøt jeg sammen. Jeg gråt mine tapre tårer, og fikk en resept på muskelavslappende midler og en psykologitime på kjøpet.
Uka etter dro jeg til psykologen, men var blitt så vant med å være «sliten» at verken jeg eller psykologen (som aldri forsto noe som helst) så hvor ting bar hen.

Dagen etter svelget jeg hele eska med medisinen fra legen og en hel del smertestillende. Jeg var desperat. Jeg gjennomførte stuntet på dagtid, innelåst på mitt eget internatrom, overbevist om at noen ville finne meg på den daglige runden personalet hadde. Jeg gråt og ville bli reddet. Eller dø.
Ingen fant meg. Jeg skrev et brev til mamma som forklarte hele situasjonen, og sa at jeg trengte hjelp. I påskeferien ble alle kort lagt på bordet, og ballen begynte å rulle. Jeg var innom BUP, PPT og hele lefsa. Men jeg ville bare dø.

Jeg husker at jeg fortalte foreldrene mine at jeg hadde tanker om å henge meg selv i garasjen. At smertestillende var noe jeg forbandt med døden. De ble selvsagt redde og lærte seg å gjemme tabletter og å følge med på hvor jeg var. Jeg husker at livet var ei overfladisk smørje, at jeg ofte ikke klarte å stå opp og gå på skolen fordi jeg ikke klarte å holde maska. På alle elevsamtaler ble jeg fortalt at jeg var et positivt tilskudd til en bra klasse og at jeg var en humørfylt person som spredte glede hvor enn jeg kom. Jeg trodde dem ikke.
Jeg tenkte ofte at alle de som var lykkelige umulig kunne være i kontakt med seg selv. Jeg husker at jeg aldri kunne forestille meg å være en del av et større fellesskap siden jeg var så utafor meg sjøl. Jeg husker min første sommerleir med Rød Ungdom – kanskje den beste opplevelsen gjennom hele depresjonen – ei uke hvor jeg traff folk jeg likte og som trodde det samme som meg. Men som ikke så meg. Jeg var jo bare et bunnløst hull allikevel. Et bunnløst hull som ville dø.
Jeg husker lange dager aleine på en liten, trist hybel, og netter som var enda lengre. Jeg husker mine første erfaringer med alkohol som alltid endte med grining og sjøldestruktivhet. Når jeg drakk kom all dritten fram, all kvalmen og alle tankene man ikke kan si høyt på dagtid. Jeg er ingenting verdt, jeg er bare et problem for verden og dere har absolutt ikke bruk for meg.

Jeg unner ingen den følelsen. Jeg unner ingen å ville dø.

Historien er så utrolig lang. Jeg brukte nesten tre år på å lære meg å like meg selv for den jeg var. Jeg brukte tre år på å komme meg ut av grøfta, klare å stå opp om mårran og på å innse at alle mennesker er fantastiske for noen. At verden har bruk for meg.

Man kan jo spørre seg om hvorfor jeg holdt ut. Hvorfor jeg ikke bare hang meg i garasjen ei mørk vinternatt eller samlet opp nok smertestillende. Jeg lurer litt på det selv også i blant, nå, ikke fordi jeg har det forjævlig, men fordi jeg faktisk hadde det forjævlig da.
Det handler om å vite at uansett hva som skjer, så elsker foreldrene dine deg. Det handler om å vite at det kommer en dag i morgen, at ting hele tida blir bedre, at det er så mye man ikke har sett, så mange man ikke har møtt, så mye musikk man ikke har hørt og så mye mat man ikke har smakt. Det handler om å se rundt neste sving og å vite at alt blir bedre.

For meg tok det jævlig lang tid. Jeg har levd i snart tjue år. I tre av dem har jeg ønsket å dø. Det er for mye, og jeg unner ingen å ha det sånn. Men hvis man først er i en slik situasjon er det godt å ha noe å trøste seg med. Det er derfor jeg liker Ane Brun så godt. Denne er til deg, Ida.

I fell down in that hole again
I am a lump of jelly
I am a dead fish

I look up at the blue sky
Aand I know that it’s just
A temporary dive

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sitting on the cold dirt floor
I want to finish the counting of days on the walls
I build a ladder from broken wish bones
And square-shaped stones
That my friends threw down in the hole

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

And even though I read maps to avoid them
They change location every day
And somehow all of my traces they vanish
But shall one stay put
Shall one lay low
Shall one not go
Just to avoid this hole

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Fritt etter fantasien

19/03/2008 § Kommenter innlegget

Kjære kameratar og andre; eg har skrevet eit dikt. Værsågod.

I din svolt

ser eg mitt eige ansikt

Du har gått deg vill

i eit glashus

av stein

No

er du i rommet av speil

og alt du kan sjå

er meg

Jeg begår mord

30/01/2008 § Éin kommentar

Ikke på noe spesielt levende vesen, men på min halvdøde diktblogg. Det har vært tilnærmet ingen aktivitet på den siden før jul, og et skikkelig halshugg skal nå til. Men det skjer ikke i stillhet. Jeg fører arven videre til Beinrangelbloggen; og tar diktet om Veggen og Vegen med inn i varmen. Her kommer det:

Veggen og vegen
Ved foten av ein bratt fjellvegg
ligg ein grusveg
som ein gong skal bli asfaltert
Få nye, kvite striper kvart tiande år
Fjellveggen står der han står
græt kvite striper av snø
ein gong i året

Voldtekt?

28/01/2008 § 9 kommentarar

Iflg. Straffelovens § 192 er voldtekt:

  • det å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd
  • det å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen
  • det å ved vold eller ved truende atferd få noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv

«Voldtekt», sier du, «er ikke det samme som skjedde mellom oss.»

«Mellom oss.» Du får det til å høres ut som en enkel kommunikasjonssvikt mellom to personer.
På sett og vis var det jo nettopp det det var. Jeg kan i alle fall ikke fatte hva jeg tenkte da vi lå nakne ved siden av hverandre og jeg sa, som sant var, at jeg var kåt. Hvorfor lyttet jeg ikke til den slitne kroppen min og det den egentlig signaliserte? Hold rundt meg, ta vare på meg, jeg trenger omsorg, ikke en halvfeit guttemann som puster tungt i øret mitt og som hvisker hvor deilig jeg er eller hvor trang du tror jeg er? Hvordan kunne jeg forvente at du skulle lytte til den når jeg ikke en gang gjorde det selv?

«Voldtekt», sier du, «er når dama sier nei. Da må man faen meg respektere det.»
Joda, jeg skulle sagt ifra. Jeg skulle lagt meg i helt andre enden av senga, ikke tatt av meg alle klærne og sagt pent nei. Men hvordan sier man nei til en man igrunn lengter etter å kjenne nært inntil seg? Hvordan sier man «nei, sorry, jeg vil ikke ha sex med deg fordi jeg er sliten og lei og ikke heilt i balanse» til en man blir mo i knærne av å tenke på, og som har nydelige, store brune øyne?
Hvordan sier en snill og pen pike nei til en som så tydelig har lyst på henne hele kvelden? Som høylytt proklamerer hvor deilig hun er, mens han ligger ved siden av henne på sofaen og ser henne inn i øynene?
Jeg burde sagt nei. Jeg burde virkelig sagt nei til deg. Hvorfor gjorde jeg ikke det?

«Voldtekt», sier du, «er nettopp vold og har ingenting med sex å gjøre.»
Enig. Men hva er da grafsende fingre, sterke hender, tung pust og en tung kropp oppå min? Hva er det da å bli kasta rundt på magen, og ligge der mens jeg hører pusten din og mitt eget hjerte?
Og smerten – den fysiske smerten – den var jo ikke der. Var det da voldtekt? Var det ikke bare litt kjip sex som man burde kunne le av etterpå?

«Voldtekt», sier du, «er når man har traumer etterpå og sliter med psykiske problemer og traumer for resten av livet.»

Jeg grein den natta. Jeg lå på badegulvet mens du sov din skjønnhetssøvn i min seng, naken og tilfredsstilt. Jeg grein og ringte til en venninne hvis budskap var at jeg skulle lære av denne opplevelsen. At det sikkert var en mening med det. En mening med at du hadde ødelagt det som kunne bli noe fint. Eller var det du som ødela? Var det ikke jeg som ikke sa klart nok i fra? Var det ikke jeg som var så deilig og mjuk at du bare måtte ta på meg? Og var det ikke jeg som hadde invitert deg på overnatting? Var det ikke det? Var det en voldtekt da?

Jeg har så mange spørsmål. Og nesten ingen svar. Jeg bare veit at dette ordet, dette grusomme navnet på en sånn grenseoverskridende handling ikke har noe med meg å gjøre. Jeg kan ikke ta det i min munn og si at jeg har blitt voldtatt. Jeg klarer ikke å sette grensa på egen hånd. Da er det lettere at du allerede har gjort det for meg. Det var ikke en voldtekt. Det var bare helt jævlig.

Where Am I?

You are currently browsing the Litterært category at Lunemanns leikegrind.