Hold kjeft og les

16/03/2008 § 2 kommentarar

Handling seier meir enn ord. Eg kan sei mange ting, men det er praksisen som teller. Vil du høyre kva eg meiner? Her kjem eit par påstandar eg plar sei når eg skal snakke om livet, døden og dei store tinga. Lzm.

1. «Eg elskar å reise og vil sjå verden.»
Pisspreik. Eg har ikkje vore i utlandet siden i fjor vinter då eg var i Egypt. Den turen fekk eg gjennom skolen, og ikkje fordi eg fann ut på eige hand at eg skulle dra. Eg har heller ikkje vore utanfor Skandinavia bortsett frå den eine gongen i Egypt. Eg kan berre eitt anna språk enn norsk. Påstanden kan sikkert stemme på nokre områdar, men i dei fleste tilfella er han løgn og fanteri.

2. «Eg synst det er herleg å vere singel.»
Av og til er eg mest forelska i meg sjølv, men stort sett er det ikkje kult å skulle vere berre meg. Jau då, eg får tilfredsstilt nokre elementære behov av og til, men sjølvsagt skulle eg ynskje eg var forelska i nokon som var forelska i meg tilbake.

3. «Mannen som elsket Yngve er verdas beste film.»
Faen kor drittlei eg er av snakket om den filmen!! Jada, den var bra, men han er overalt. Og han var ikkje SÅ jævla eksistensiell og dyptpløyande. Så hald kjeft og konsentrer dykk om revolusjon i staden.

4. «Eg er ein svært aktiv blogger.»
Hahaha. Dette punktet treng ikkje fleire tilføyelsar.

5. «Eg elsker kollektivtransport.»
Eg hater kollektivtransport. Spesielt når du sitt ved siden av meg med dårlig hygiene, eit ekstremt lydnivå på trancemusikken du høyrer på, ein snørrete unge og/eller tre kilo brunkrem med smitteeffekt. Jau, eg veit eg er plagsam sjølv når eg høyrer på Gogol Bordello på full guffe, men eg hater deg fordet.

6. «Eg er alltid blid som smør.»
Løgn. Eg blir destruktiv som faen når eg drikker, og gjer alltid ein av to moglege ting: Eter jævlig mykje dyr og usunn mat som eg alltid står tre kvarter i kø for å få, eller: Vandrar gatelangs, grinande og med ambisjonar om å kaste meg utfor ei bro. Det første gjer meg glad heilt til dagen etterpå.

7. «Fylla er jævlig gøy.»
Eg hater fylla. Eg hater å vere så full at du ler av meg utan at eg skjønner det sjølv, at eg havnar i kategoriar som dei i forrige punkt, at fyllasex er ufatteleg dårleg, at eg mister evnen til å agitere for mi politiske overbevisning, at alle samtalar dreier seg om kjipe ting og at ingenting er morosamt, at ein fest ikkje lenger er ein fest men et jævla nachspiel (kafaen skjer med ungdommen? Slår aldri feil) og ikkje minst; dagen derpå. Meir vil eg ikkje sei.

8. «Ungdommen er livets vår.»
Elns. Det er det faen ikkje. Det skal vere jævlig fantastisk å vere nitten, men sorry borry, det er rimeleg kjipt til tider. Eg hater å vere blakk, å jobbe deltid og å ikkje føle at eg lever skikkeleg.

9. «Alt er berre heilt jævlig.»
Neida. Eg har det ikkje så ille, eigentleg. Eg har ein pc. Det er ei grunnleggande forbetring siden sist.

Voldtekt?

28/01/2008 § 9 kommentarar

Iflg. Straffelovens § 192 er voldtekt:

  • det å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd
  • det å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen
  • det å ved vold eller ved truende atferd få noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv

«Voldtekt», sier du, «er ikke det samme som skjedde mellom oss.»

«Mellom oss.» Du får det til å høres ut som en enkel kommunikasjonssvikt mellom to personer.
På sett og vis var det jo nettopp det det var. Jeg kan i alle fall ikke fatte hva jeg tenkte da vi lå nakne ved siden av hverandre og jeg sa, som sant var, at jeg var kåt. Hvorfor lyttet jeg ikke til den slitne kroppen min og det den egentlig signaliserte? Hold rundt meg, ta vare på meg, jeg trenger omsorg, ikke en halvfeit guttemann som puster tungt i øret mitt og som hvisker hvor deilig jeg er eller hvor trang du tror jeg er? Hvordan kunne jeg forvente at du skulle lytte til den når jeg ikke en gang gjorde det selv?

«Voldtekt», sier du, «er når dama sier nei. Da må man faen meg respektere det.»
Joda, jeg skulle sagt ifra. Jeg skulle lagt meg i helt andre enden av senga, ikke tatt av meg alle klærne og sagt pent nei. Men hvordan sier man nei til en man igrunn lengter etter å kjenne nært inntil seg? Hvordan sier man «nei, sorry, jeg vil ikke ha sex med deg fordi jeg er sliten og lei og ikke heilt i balanse» til en man blir mo i knærne av å tenke på, og som har nydelige, store brune øyne?
Hvordan sier en snill og pen pike nei til en som så tydelig har lyst på henne hele kvelden? Som høylytt proklamerer hvor deilig hun er, mens han ligger ved siden av henne på sofaen og ser henne inn i øynene?
Jeg burde sagt nei. Jeg burde virkelig sagt nei til deg. Hvorfor gjorde jeg ikke det?

«Voldtekt», sier du, «er nettopp vold og har ingenting med sex å gjøre.»
Enig. Men hva er da grafsende fingre, sterke hender, tung pust og en tung kropp oppå min? Hva er det da å bli kasta rundt på magen, og ligge der mens jeg hører pusten din og mitt eget hjerte?
Og smerten – den fysiske smerten – den var jo ikke der. Var det da voldtekt? Var det ikke bare litt kjip sex som man burde kunne le av etterpå?

«Voldtekt», sier du, «er når man har traumer etterpå og sliter med psykiske problemer og traumer for resten av livet.»

Jeg grein den natta. Jeg lå på badegulvet mens du sov din skjønnhetssøvn i min seng, naken og tilfredsstilt. Jeg grein og ringte til en venninne hvis budskap var at jeg skulle lære av denne opplevelsen. At det sikkert var en mening med det. En mening med at du hadde ødelagt det som kunne bli noe fint. Eller var det du som ødela? Var det ikke jeg som ikke sa klart nok i fra? Var det ikke jeg som var så deilig og mjuk at du bare måtte ta på meg? Og var det ikke jeg som hadde invitert deg på overnatting? Var det ikke det? Var det en voldtekt da?

Jeg har så mange spørsmål. Og nesten ingen svar. Jeg bare veit at dette ordet, dette grusomme navnet på en sånn grenseoverskridende handling ikke har noe med meg å gjøre. Jeg kan ikke ta det i min munn og si at jeg har blitt voldtatt. Jeg klarer ikke å sette grensa på egen hånd. Da er det lettere at du allerede har gjort det for meg. Det var ikke en voldtekt. Det var bare helt jævlig.

Mitt liv i stikkordsform

07/01/2008 § 3 kommentarar

Her får du de siste oppdateringene om hva jeg tenker på for tiden. VELDIG spennende. Hør, hør!

1. Jeg drømmer om at a) faren min er en slags militærdiktator i Bolivia som skal sende meg dit etter å ha drept mamma – så jeg kan gifte meg med en rik mann der. Jeg blir livredd for det siden jeg egentlig vil tilbake til Bergen, men tanken på at jeg kan stikke av på Gardermoen beroliger meg. Og b) at jeg har lagt bagasjen min på feil side av sikkerhetskontrollen på flyplassen i Tromsø – og for å komme gjennom må jeg avgi urinprøve. Denne urinprøven skal leveres i et plaskrus jeg ødelegger med hendene mens jeg leiter etter en do – og blir forvandlet til en pizza etter at jeg endelig fikk gjort det jeg skulle. Og bagasjen jeg lette etter? En gammel, grå joggebukse jeg har knabbet fra pappa. Hva disse tingene betyr? Aner ikke. Og jeg drømmer om røde jakker og røde gensere.

2. Jeg trenger en jobb. En skikkelig jobb som jeg kan leve av og tjene litt reisepenger på. For jeg skal reise! Til Sør-Amerika! Neste sommer! Blir du med? (Og veit du om en jobb?)

3. Jeg er litt forelska. Det er hva jeg har å si om den saken.

(Knis)

OG ELLERS DA? Ellers? Jeg aner ikke. Jeg går rundt i en liten…jeg vil ikke kalle det boble, jeg vil kalle det marinade. Jeg går rundt i en litt tjukk marinade og er litt sliten og lei. Bare se på den lave aktiviteten på bloggen min. Det er også mange ting in the real life som jeg burde begynt med. Rødt kor. Kvinneutvalg. Alt mulig. Sliiiitsomt.

Det er jævlig hardt å ha ferie. Blogginnleggene blir så JÆVLA høy kvalitet på etterpå.

MEN! Et lyspunkt i tilværelsen! Grafitti på Facebook! Kjempegøy!

Og heilt til sist: Et fint bilete av ein foss og eit spanande bilde teken ut av eit bussvindu i føremiddag. Henholdsvis til høgre og venstre.

Tanker på en søndag

04/11/2007 § Kommenter innlegget

Vi i Raudt snakker mye om at vi er opptatt av kultur og at folk skal få lov til å disponere fritida si slik som en vil. I helga på Raudt Hordalands høstkonferanse i Nordheimsund hadde vi en innleder som snakka om HVORFOR disse tingene er så viktige. Jeg husker ikke akkurat nå hva han heter til etternavn, men han svarer når man sier Roger. Han er bosatt på Radøy, er billedkunstner, og fortalte at laget deres der ikke fungerer som et vanlig politisk lokallag, men som en «felles kulturfront».

Anyway. Jeg har i det siste halve året tenkt som så at det med kultur og kunst ikke er særlig rasjonelt og at det er uforenlig med tanken om å drive politisk arbeid. Den første påstanden har jeg forsåvidt rett i; det er ikke særlig fornuftig å bare skulle spille teater, musikk eller male bilder 24 timer i døgnet. Ikke hvis vi tenker på at samfunnet må gå rundt og at vi må overleve. Men det innlederen snakket om, var forskjellen på de instinktive og de rasjonelle mekanismene i hjernen vår. Det vi opplever som rasjonelt, er tankene og handlingene vi har og gjør for å være «lydige overfor systemet» – for å bruke innlederens egne ord. Et eksempel er at jeg egentlig skulle ønske at jeg kunne reise jorda rundt og bare tøyse og tulle, eller å spille teater fordi jeg syns det er gøy. Men tanker som disse slår jeg fra meg fordi de ikke oppleves som rasjonelle, eller sagt med litt enklere ord; det virker vanskelig å skulle gjøre det siden man ikke direkte tjener penger for å overleve hvis man gjør sånne ting. Slik jeg har forstått det, så dreier de instinktive behovene/ideene seg om følelser.

Jeg og Anna, min flotte partikollega, holdt en liten oppvisning med «praktisk» kultur, type teatersport og sang. Vi spilte begge av en sang hver som betyr mye for hver og en av oss, og som har «vekket oss» politisk. Ofte er det nettopp en sang eller et bilde som får mennesker til å ha lyst til å forandre verden – fordi man faktisk føler noe noe når man blir presentert for bilder og musikk i motsetning til å lese en tekst om de fattige barna i Afrika. Musikk og andre former for kunst er et internasjonalt språk. En rytme er en rytme uansett nasjonalitet. Et smil er et smil uansett verdensdel. Ganske banale greier altså, men det er jo ikke mindre viktig for det. Det jeg har tenkt litt på er hvordan det systematisk arbeides for å holde opprøret nede ved å nettopp fortelle sånne som oss som gjerne vil «kaste bort livet» på å gjøre ting vi faktisk liker.

Dette er noe som automatisk knytter saken til fenomenet fremmedgjøring. Jeg har filosofert litt over dette i det siste, og har endt opp med å stille (meg selv?) en del spørsmål. Jeg lurer foreksempel på hvorfor vi først bruker hele barndommen og ungdomstida på å lære et yrke, for så å jobbe åtte timer dagen i førti år med det – og underveis lærer vi at vi ikke skal tenke på disse åtte timene resten av døgnet. Vi skal slappe av, ikke blande jobb og fritid, ta vare på oss selv… Hvor ligger fornuften og rasjonaliteten i dette? Hvor er logikken? Et annet spørsmål som har dukket opp handler om kropp og selvbilde. Hvorfor kan man ikke bare akseptere seg selv som man er? Hvorfor mener jeg at mitt utseende ikke er bra nok til å gå naken sammen med andre mennesker, for å sette det litt på spissen? Når ble det naturlige stygt?

Jeg kunne stilt en mengde spørsmål om disse tingene, men jeg veit jo egentlig svaret. Noen tjener penger på meningene mine. Enkelt og greit.

Men tilbake til det med kultur/politikk. Jeg mener det er utrolig viktig hvis man skal klare å vekke folk, for å si det på den måten, å legge følelser i budskapet vårt. Da nytter det ikke med stiliserte nettsteder eller logoer som skaper distanse til hele greia gjennom ekstrem bruk av ironi og kjedelige/flashy farger. Vi må appellere til folks følelser. Hvis man blir redd for sin egen reaksjon på en film eller et bilde sier det litt om hvor langt fremmedgjøringa har kommet.

Det er en grunn til at jeg er så engasjert i dette. Det høres utrolig oppblåst ut å si at jeg er blitt vekket, men det føles jo sånn av og til. Jeg kjenner engasjementet, sinnet, hatet og ikke minst gleden over å vite at jeg faktisk kan forandre verden. Ikke aleine, sjølsagt, men sammen med alle kameratene mine.

Slakt

27/10/2007 § 2 kommentarar

Om å spise dyr…eller ikke.

I det siste har jeg tenkt litt på det valget man tar når man blir vegetarianer og slutter å spise kjøtt. Er det en politisk handling, eller er det en etisk handling? For meg blir det et valg man tar på samme måte som når man velger å ta abort. Man skal kunne ha muligheten til å velge det, men ingen skal fortelle meg at det er det ene eller det andre som er det mest riktige å gjøre.

Mine mange veggisvenner har mange gode grunner til at de velger noe annet enn biff til middag. Det er et vidt miljøperspektiv i saken; det sier seg selv at det forbrukes mye mer energi for å produsere ti kilo kjøtt enn ti kilo korn.

Det andre perspektivet flere av dem legger til grunn er det etiske. Jeg skjønner argumenter om å ikke støtte en slik kynisk og utnyttende bransje som torturerer dyr til døde og som ikke har respekt for liv i det hele tatt. Jeg skjønner at folk griner når de ser dyreplageri og syns det er ekkelt med blod og gørr. Jeg spiser kjøtt, og jeg liker det ikke.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg da fortsetter å spise kjøtt, og ikke legger om kostholdet? Vel, guess what. Jeg er kommunist og tror ikke på personlig boikott som en måte å redde verden på. Jeg tror ikke på at dyra som blir torturert får det bedre hvis jeg slutter å spise søskenbarna deres. Akkurat som at jeg ikke tror på at det blir skutt færre fagforeningsfolk i Coca-Cola hvis jeg slutter å drikke brusen de produserer.

Et annet faktum er at det er et borgerlig virkemiddel å påføre folk skyld og skam for deres egne handlinger ved å si at det er min feil som forbruker at miljøet og verden går til helvete. Og for dere som faktisk trodde det; sorry ass. Jeg skulle gjerne tatt et hurtigtog fra Bergen til Nord-Norge når jeg skal hjem til jul, hvis det hadde gått et. Og jeg skulle gjerne spist mer økologisk mat hvis den hadde vært billigere og mer tilgjengelig. Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men det har jeg ikke tid til. Jeg er nemlig på jobb. 🙂

Men hei, jeg sier ikke at de som virkelig prøver å leve «riktig» i forhold til sine etiske og politiske standpunkter ikke skal gjøre det, jeg sier bare at man må passe seg for å ikke ende opp som moralens pekefinger, for den er verken pen å se på eller virker som den skal uansett. Så lenge det er enklere å få tak i Coca-Cola enn rent vann enkelte steder i verden kan man ikke skylde på forbrukerne. Det jeg derimot legger skylda på er det fabelaktig velfungerende kapitalistiske systemet vi lever og ånder i hver eneste dag. Det er noen som tjener penger på holdningene våre, uansett hva vi tenker og føler. Det er noen som skaper holdningene våre, og tjener seg søkkrike på at jenter i Norge må prostituere seg for å overleve, på at hårete legger er ekkelt og på at barn ødelegger tennene sine fordi foreldrene gir de brus i stedet for vann. Det er noen som tjener penger på at det fins barnearbeid, krig og prostitusjon i verden i dag, og så lenge det er en mulighet, så har jeg ingen tro på personlig boikott.

Jeg skal si noe helt til slutt om dette med å være vegetarianer. Jeg personlig lider ikke av noen samvittighetskvaler fordi jeg spiser kjøtt. Det er industrien det er noe i veien med, ikke kjøttspisinga. For meg er det et valg på lik linje med å ta abort; hvis man ikke vil gjøre det respekterer jeg det, men jeg vil gjerne få ha muligheten til å velge det. Og for å sette poenget mitt litt på spissen enda en gang; jeg er jo ikke i mot sex sjøl om jeg er mot porno- og prostitusjonsindustrien.

Ekspander eller dø

22/10/2007 § 3 kommentarar

Forrige uke fikk saken om at Petre-Mina hadde fått sparken, mye spalteplass i diverse nettaviser.
Kommentarfeltet på Dagbladets nettavis var full, og de fleste som kommenterte saken var glade og fornøyde med at Mina måtte gå. Jeg er ikke veldig glad for det, og du skal få vite hvorfor.

Man kan si mye rart om det som O store statskanal spyr ut om dagen, men til felles har ganske mange av de jeg hører på at de er produsert, designa og ledet av menn. Nå hører ikke jeg så mye på Petre for tida, men så vidt jeg veit handler både «Radioresepsjonen», «FK Fotball» og «Ken eller Torkil» om nøyaktig det samme: Ingen verdens ting! De har det veldig morsomt sammen med hverandre, og sendinga er ispedd en dæsj ny, fønki britpop framført av noen spinkle, langhårede guttemenn som bare synger om damer som danser og som de savner. Disse gutta har gjerne matchende jakker og dongeribukser og har et bandnavn som starter med «The». Dukker det opp ei dame som har noe med musikk å gjøre er hun enten et stønnende beist som synger sanger om hvor mye hun elsker mannen sin og hvor kåt hun er. Og jeg snakker faktisk om det som blir sendt på Norges statskanal i 2007.

Men tilbake til det jeg egentlig skulle snakke om; nemlig hvorfor Mina burde ha en selvskreven plass i Petre. Kort sagt; hun er jævlig svær i kjeften! Mina gjør alt det ei dame i Norge i 2007 ikke skal gjøre, nemlig å rope og skrike, banne og herje, kort sagt; dama tar plass. Hun overskrider sin egen rolle som dame slik damer skal være; passive, søte, deilige jenter som man kan se på i FHM eller Vi Menn og ronke til.

Joda, kvinnerollen har nok utvikla seg til å bli mer enn husmor ved kjøkkenbenken i dag, for nå skal man nemlig være super-sexy-høyhælte sko-karrierebevisst-kåt-trutmunn-husmor-ved-kjøkkenbenken. ALT på en gang.

Og jeg har svaret på hvorfor folk ikke liker Mina og hvorfor de er sinte på henne; hun er jo faen meg ingen av delene! Mina har ikke en gang stilt opp i FHM eller Mann eller noe som helst og vist fram kroppen sin. Hun har ikke dette store, blinkende skiltet hvor det står SEX med store bokstaver over hodet, og dermed blir hele mannsrollen i samfunnet vårt trua.

Så la oss alle sammen klappe, bukke og neie for denne utrolig tøffe dama som gjør mye mer enn å se deilig ut, og som viser at damer KAN og BØR ta plass! Hvis det er noen som fortjener en skikkelig gullmedalje denne uka, så er det Mina!

(og dessuten liker hun Raga Rockers.)

Dagens höjdare

04/10/2007 § Éin kommentar

Dagene og nettene blir lengre og lengre etter som jeg sitter på en hybel uten internettilgang, og dermed blir det mindre og mindre tid til å forfatte noe som helst på denne bloggen.
I tillegg har jeg en mistanke om at jeg ikke er særlig kredittverdig (kritikkverdig, hoho), så å kjøpe en pc/mac på avbetaling blir det vel en stund til jeg får gjort noe med. Men jeg kommer sterkere tilbake!

Nå sitter jeg på jobb og forteller folk når bussen går. Jeg har sånn fancy headset og har lært mange rare ting om Hordaland og fylkets befolkning den siste måneden.
Eksempler kommer i fleng:
Folk på Sotra aner ikke hvor de bor, og ingen av dem har oversikt over når bussen går.
Man kan ringe fra Israel og spørre om sightseeing i Hardanger for neste sommer, og få svar.
Kjell Sigvart er en trivelig type som liker å late som han er spansk når han ringer. («Hvor skal du?» «El sentrum.») Sjekk ut kjellsigvart.no, en av ukens höjdare på Rutetelefonen.

Andre höjdare jeg gjerne skulle ha skrevet mer om er bergenseres forhold til høye fjell. De løper opp den derre Stoltzekleiven (eller hva faen) i hytt og gevær, de har en SANG på toppen av et fjell som heter Ulriken, og de løper opp trappa til Johanneskirken bare på gøy.

Men jeg får ta igjen det tapte til uka; nå er det til Kvamskogen på haustleir med Raud Ungdom!

Where Am I?

You are currently browsing the Frustrasjon category at Lunemanns leikegrind.