Jævla kvinnfolk som masar no igjen

Menn Med Makt går ikkje alltid i dress og slips. Nokon gonger går dei i heilt vanlege klede, kamuflert som om dei var heilt vanlege folk. Og av og til er dei heilt vanlege folk, også. Ein merkar ikkje at dei er Menn Med Makt før ein kjem i snakk med dei. Før ein har utveksla eit par setninger med dei om kva som helst. For viss det er noko dei tykkjer er interessant eller spanande, så trur dei gjerne at dei veit og kan veldig mykje om det, sjølv om dei mest sannsynleg (som alle oss andre) berre har sett eit nyhendeinnslag på Dagsrevyen eller lest eit lesarinnlegg i avisa om det. Noko som ikkje er særleg mykje, men ein Mann Med Makt kan få det til å høyres ut som om han har ein doktorgrad i emnet. Her er eit døme:

Du: Har du fått med deg den saka om dei femti milliardane han derre /namnet på ein rik og ufyseleg skipsreiar/ hadde gøymt unna?

Mann Med Makt: Problemet i samfunnet er jo at ein ikkje sett pris på dei som skapar verdiane. Altså arbeidsgjevarane. Dei ofrar og satsar og får skulda for alt. Vi i Noreg er fulle av janteloven alle mann.

Du: Jojo, men det er jo litt drøyt av han å berre snike seg unna med….

Mann Med Makt: (Avbryt) Men det er jo klart at vi treng lovar og og reglar til å regulere. Men han har jo tent pengane gjennom ærleg arbeid.

Du: Eg må faktisk stikke og rekke bussen.

Mann Med Makt: Veldig kjekt å diskutere politikk med deg. Skal eg køyre deg heim?

Døme nummer to:

Mann Med Makt: Fortell meg litt meir om deg sjølv. Kva musikk likar du, til dømes?

Du: For tida høyrer eg mykje på norsk undergrunnspønk frå byrjinga av åttitalet. Jævlig mange kule tekstar sjølv om nokon av dei er skikkeleg banale!

Mann Med Makt: Mhm. Eg likar Jan Eggum. Han har nokon skikkeleg djupe, bra tekstar. Han bør du høyre på.

Du (hatar Jan Eggum): Jan Eggum du, jasså. Eg høyrte at han spelte i Oslo her for litt sidan.

Mann Med Makt: Ja, eg var der for eg kjente ljodmannen. Jævlig mange fine damer som liker Jan Eggum, hehe.

Du: Du bør sjekke ut eit av dei banda eg snakka om, dei heiter Utbry….

Mann Med Makt: (Avbryt) Ja, Eggumen er fin han, han treff liksom både breitt og smalt på ein gong, om du forstår. Han har noken jævla fine gitarsoloar på den siste skiva og, men dykk jenter er vel ikkje heilt inne på sånne tekniske ting i forhold til musikk, hehe.

Du: Eg må faktisk gå no, har ein avtale med nokon venninner.

Mann Med Makt: Og vi som hadde det så fint?

Neste gong: Kvinner som maktkåte, griske kjerringer som utnyttar menns kjensler PÅ DET GROVASTE. Vil du vere med så heng på!

Reklame

Innleiing om kvinnekamp

Denne appellen/innleiinga holdt eg for 8.marsinitiativet sitt møte i Bergen i går:

Kva eg vil gjere på Stortinget for å betre kvinners kår

Først av alt vil eg sei at eg syns det er kjekt å ha blitt invitert hit!

I utgangspunktet vil eg berre understreke at som kommunist trur eg ikkje at norske kvinner vil oppleve full frigjering fordi eg og Gina kanskje hamnar på Stortinget til hausten, men det er ein annan diskusjon. Men det betyr jo ikkje at vi ikkje skal gjere det vi kan for å gjere kvardagen lettare for vanlege damer rundt omkring i dette landet.

For at eg ikkje berre skal ramse opp ein masse saker eg syns er bra og viktige å jobbe med, så vil eg ta for meg tre ting eg har lyst til å sloss for på Stortinget som rammar kvinner spesielt. Den første saka er kampen mot nedlegging av lokalsjukehus og fødeavdelingar. Det heiter seg at vi skal ha ein differensiert og desentralisert fødselsomsorg i Noreg, noko som ikkje skjer i praksis. Rundt om i landet blir fødeavdelingar gjort om til fødestover kor ikkje keisarsnitt kan gjennomførast eller kor kvinner ikkje kan få epiduralbedøving under fødselen, og som gjerne har feriestengt i tillegg. Det inneberer for mange lang reiseveg når ein skal føde. Eg las om ei dame frå Trondheim, busett i Alta, som ikkje fekk føde på fødestova der fordi ho var førstegongsfødande. Då måtte ho køyre 18 – atten – mil til Kirkenes. Ho valde heller å reise til mora si i Trondheim for å føde der. Ikkje at forholda der er noko betre, fødeavdelinga på St. Olavs hospital har natte- og helgestengt…

At systemet fungerar sånn, eller ikkje fungerar kan man kanskje sei, er horribelt. Eg veit at det finst aksjonskomitear, med kvinner i spissen, for bevaring av lokalsjukehus og fødeavdelingar rundt omkring i heile landet. Dei kvinnene vil, viss Raudt kjem inn på Stortinget, endeleg bli høyrt og tekne på alvor.

Det andre eg skal snakke om er kampen mot EU og EUs likestillingsdirektiv. Direktivet krev lik behandling av kvinner og menn, og slår ned på positiv forskjellsbehandling av kvinner for å oppnå likestilling. For oss som ser på t.d. kvotering som eit bra verkemiddel for å få meir enn 17 % kvinnelege professorar ved norske universitet, så står likestillingsdirektivet som eit hinder for å få oppnå dette. Direktivet står også i strid med FNs kvinnekonvensjon, og det er absurd at reglene for EUs indre marknad står sterkare enn kva FN har vedtatt at skal gjelde for kampen for kvinnefrigjering. Raudt krev at likestilling må ut av EØS-avtala, og at EØS-avtala må ut av Noreg!

Men det er ikkje berre norske kvinners krav vi må fremme på Stortinget. Ein av dei best bevarte ”mytane” om krigen i Afghanistan, er at ein skal drive storstilt kvinnekamp der nede. Med blant anna norske styrker i Afghanistan har t.d. prostitusjonsmarknaden eksplodert, framleis går berre 35 % av jentene på skule og barnedødelegheita har steget etter 2003 og ligg no på 135 daude barn per 1000 dødsfall. 57 % av jentene gifter seg før dei er fylt 16 år og det er framleis høg dødelegheit blant kvinner i barsel.

Kva tyder det? Openbart ikkje at krigføringa i Afghanistan har letta dei afghanske kvinnenes byrder på noko vis, heller tvert imot. Vedtaket om Noregs deltaking i denne krigen er usmakeleg, udemokratisk og urettferdig. Urettferdig overfor den afghanske befolkninga som må lide på grunn av vestlege stormakters ”kamp mot terror” – og urettferdig overfor den norske befolkninga som på ingen måtar har vist støtte til krigen.

Våre eigne problem kan kanskje virke små og ubetydelege i forhold til dei afghanske kvinnenes utfordringar i kvardagen, men det betyr ikkje at vi ikkje skal kjempe for det vi tykkjer er viktig her heime og. Med Raudt på Stortinget kan den norske befolkninga endeleg få satt sine viktigaste saker på dagsorden. Vi skal kjempe mot nedlegging av fødetilbodet i distrikta, vi skal kjempe for eigen sjølvråderett og kvitte oss med EØS-avtala ein gong for alle, vi skal hente dei norske styrkane heim frå Afghanistan, vi skal ha statleg boikott av Israel, vi skal kjempe for 6-timersdagen, for likelønn, for at alle kvinner skal kunne føle seg trygge i mørke gater på veg heim frå byen, mot seksuell trakassering og for kvinners rett til å hevde seg som menneske og ikkje som kjønn!

Flyt

Dette innlegget burde ha blitt skriven etter ein av dei dagane når eg har vore på Sentralbadet og sumt min kilometer. For det har eg altså ein tendens til innimellom. Men så har eg også to dagar verkstad på skulen i veka, og no for tida er det muring vi held på med. Ein blir sliten av sånt. Men eg vil no skrive ein tekst om symjing likevel, fordi det er så kjekt.

Eg hugsar sumaren før andreklasse. Eg har fargesprakande badedrakt, ingen kledde bikini på ungane på byrjinga av nittitalet, det er varmt og stranda heime er full av tjukke husmødre med permanent og bikini med høg skjering. Det er verdas finaste strand, og vi har ho heilt for oss sjølve. Vi har òg en volleyballbane som nokre eldsjeler prøvar å rake rein for tang i byrjinga av mai. Eller, ein kan kanskje ikkje kalla det ein bane, det er mest eit nett med hol i som er spent opp mellom to pålar av tre. Men det er i alle fall vårt nett, og ingen kan ta det i frå oss.

Heller ikkje kjensla av å flyte på eiga hand kan nokon ta frå deg. Kjensla av å kjempe mot trongen til å ha kontroll kva enn som hender, og berre la vatnet omfamne deg og gjere deg vektlaus. Å overvinne redselen for å synke djupt ned på botnen og få lungene fylte av salt, reint vatn. For vatnet her omkring er reint, det skal eg love deg, og kaldt er det heller ikkje. Ungar som veks opp med å bade ved dei nordligste delane av norskekysten tykkjer ikkje ti grader er kaldt. Dei nyt det. Dei kavar rundt med dykkarmaske og snorkel i timevis før det er middag og bygda er så lita at ropa frå far din kan høyrast heilt ned til vasskanten sjølv om du helst vil late som noko anna fordi det er så kjekt å balansere så mange glassmanetar som mogleg på armen.

Det går nokre år og du har vunnet kontrollen over vatnet. Du har lært å symje med opne auger, du kan slå salto under vatn og gå på hendene. Du elsker å stupe sjølv om det er fleire mageplask enn svalestup i bassenget på skulen. Symjeknappen er tatt, du har til og med sumt fem hundre meter og livet er ikkje så verst.

Hadde det ikkje vore for den forbaska kroppen som berre er i vegen. Han hindrar deg i å perfeksjonere stupeteknikken din, for du er redd for at puppene skal dette ut av bikinien når du har hoppa. Han hindrar deg i å bli kjappast og best i livredningsøvinga, for du vil ikkje opp av vatnet med den jævla dukka fordi magen din då kan bulke seg og du kan sjå tjukkare ut enn du er. Dessuten glir berre den teite bikinitrusa inn i rumpa di, som forresten er altfor stor, og då er det ikkje gøy å symje ein meter ein gong. Du skulkar alle symjetimane i niende klasse fordi du er for feit.

Men åra går som dei alltid har gjort, og du oppdager at verda er større enn din eigen mage. Dei gongene du har tid til å tenkje på din eigen kropp ender du alltid opp med å vere rimeleg nøgd. Det finst nokon som elskar han, så kvifor ikkje elske seg sjølv?

Tida di er fylt av møter, bussturar, skule og andre vanlege ting. Livet er fint og du smiler i pissregnet på veg heim. For du har kjøpt eit klippekort på Sentralbadet, og du kan symje igjen. Du symjer ein kilometer kvar gong og du er deilig utmatta etterpå. Eg kan symje, tenkjer du, og du elskar det. Du elskar å la vatnet omfamne deg og gje deg kjensla av å både miste og å ha kontroll. Nesten ingenting er betre.

POETRY NIGHT!

Sjå her alle saman! Eg har funne eit dikt frå i fjor eg vil dele med dykk, frå den gong eg skreiv bokmål. Diktet er udatert, men eg tippar det er frå byrjinga av november eller noko. Også er det på rim! Så surprisingly!

Undrevise for unge jenter

Jeg ligger i sengen og undrer
på håret på mine ben
hva er det vel med dem
som gjør meg mindre pen?

Jeg står i dusjen og undrer
på tyngden i mine bryst
hva er det vel med dem
som avgjør om mannen har lyst?

Jeg går rundt i byen og undrer
på damer i høyhælte sko
hva er det vel med dem
som gjør mannen blaut og mo?

Jeg skrur på TV-en og undrer
på damene på MTV
hva er det vel med dem
som gir meg lyst til å si:

Hvorfor pokker går jeg og undrer
på hva mannen egentlig vil?
Når jeg veit innerst inne
at det er nok å være til!

Første skuledag

Eg har byrja på VG1 Bygg- og anleggsteknikk på Årstad. Dette er kva første skuledag har gitt meg (med kommentarar i kursiv):

Eit årstrinn med 105 elevar, derav seks jenter.
Eg høyrde ei historie om ei jente som gjekk med skjørt på første skuledag på byggfag på Årstad. Ho hadde visst blitt seksuelt trakassert.

Eit laminert kort med ordensreglementet til skulen min til å ha i sekken.
«Hm… eg lurar på om mobbing er lov? Eller om det er lov å ha med seg våpen? Vent, eg kan jo berre sjekke reglementet eg har i sekken! For eit bra tiltak!»

Ein klasse kor den eine fyren skal delta i VM i handbak.
Og han likte å skru i garasjen.

Ei klokkeklar overtyding om at den norske skulen ikkje er gratis. Sjøl om det står i loven at den er det.
Kan nevne at vi faktisk må betale for skolebeviset. Kva i HELSIKE?

Eit behov for vernesko.
Jau, eg må kjøpe dei sjølv.

Og teiknebrett.
Ditto.

Noko å gjere på kvar dag.
Eg må faktisk byrja å stå opp før tolv. Oh lord.

Eit nærmare forhold til «It’s learning».
Piss meg i øyret. Itsbørning.

Ein fullstendig gratis PC.
Ein fullstendig gratis PC eg må betale 1000 kroner for å ha i eit år, for så å betale 500 for å få beholde den resten av livet. Whatevskies, eg får sikkert bruk for den.

Ellers gleder eg meg faktisk til å byrje på skulen på skikkeleg. Sjølv om det ikkje høyrest sånn ut!

Voldtekt?

Iflg. Straffelovens § 192 er voldtekt:

• det å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd
• det å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen
• det å ved vold eller ved truende atferd få noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv

«Voldtekt», sier du, «er ikke det samme som skjedde mellom oss.»

«Mellom oss.» Du får det til å høres ut som en enkel kommunikasjonssvikt mellom to personer.
På sett og vis var det jo nettopp det det var. Jeg kan i alle fall ikke fatte hva jeg tenkte da vi lå nakne ved siden av hverandre og jeg sa, som sant var, at jeg var kåt. Hvorfor lyttet jeg ikke til den slitne kroppen min og det den egentlig signaliserte? Hold rundt meg, ta vare på meg, jeg trenger omsorg, ikke en halvfeit guttemann som puster tungt i øret mitt og som hvisker hvor deilig jeg er eller hvor trang du tror jeg er? Hvordan kunne jeg forvente at du skulle lytte til den når jeg ikke en gang gjorde det selv?

«Voldtekt», sier du, «er når dama sier nei. Da må man faen meg respektere det.»
Joda, jeg skulle sagt ifra. Jeg skulle lagt meg i helt andre enden av senga, ikke tatt av meg alle klærne og sagt pent nei. Men hvordan sier man nei til en man igrunn lengter etter å kjenne nært inntil seg? Hvordan sier man «nei, sorry, jeg vil ikke ha sex med deg fordi jeg er sliten og lei og ikke heilt i balanse» til en man blir mo i knærne av å tenke på, og som har nydelige, store brune øyne?
Hvordan sier en snill og pen pike nei til en som så tydelig har lyst på henne hele kvelden? Som høylytt proklamerer hvor deilig hun er, mens han ligger ved siden av henne på sofaen og ser henne inn i øynene?
Jeg burde sagt nei. Jeg burde virkelig sagt nei til deg. Hvorfor gjorde jeg ikke det?

«Voldtekt», sier du, «er nettopp vold og har ingenting med sex å gjøre.»
Enig. Men hva er da grafsende fingre, sterke hender, tung pust og en tung kropp oppå min? Hva er det da å bli kasta rundt på magen, og ligge der mens jeg hører pusten din og mitt eget hjerte?
Og smerten – den fysiske smerten – den var jo ikke der. Var det da voldtekt? Var det ikke bare litt kjip sex som man burde kunne le av etterpå?

«Voldtekt», sier du, «er når man har traumer etterpå og sliter med psykiske problemer og traumer for resten av livet.»

Jeg grein den natta. Jeg lå på badegulvet mens du sov din skjønnhetssøvn i min seng, naken og tilfredsstilt. Jeg grein og ringte til en venninne hvis budskap var at jeg skulle lære av denne opplevelsen. At det sikkert var en mening med det. En mening med at du hadde ødelagt det som kunne bli noe fint. Eller var det du som ødela? Var det ikke jeg som ikke sa klart nok i fra? Var det ikke jeg som var så deilig og mjuk at du bare måtte ta på meg? Og var det ikke jeg som hadde invitert deg på overnatting? Var det ikke det? Var det en voldtekt da?

Jeg har så mange spørsmål. Og nesten ingen svar. Jeg bare veit at dette ordet, dette grusomme navnet på en sånn grenseoverskridende handling ikke har noe med meg å gjøre. Jeg kan ikke ta det i min munn og si at jeg har blitt voldtatt. Jeg klarer ikke å sette grensa på egen hånd. Da er det lettere at du allerede har gjort det for meg. Det var ikke en voldtekt. Det var bare helt jævlig.

Klam i hakket

Som overskriften tilsier er det på tide å snakke om de hete og litt flaue tingene. Derfor har jeg overtalt min foreløbig anonyme venninne til å erobre storttåa på den tidligere omtalte bloggfoten. Der skal hun stå som dronninga på haugen med sin superfeministiske overlevelsesguide for damer flest. Hun lærer deg å knuse de styggeste mennene i debatter, feministisk sjekking og hvordan en tar mest mulig plass. Og hvorfor dette fantastiske mennesket velger å være anonym? Hun er litt redd for å ende opp som en drept kjendis. Ehehe.

Vel. Ønsk henne hjertelig velkommen, og link armhule.blogspot.com til ditt hjerte og blogg.

NB; Superfeministen fører stort sett logg over sin individuelle kamp for full frigjøring, men er selvsagt en blodrød kommunist i kropp og sjel.

Ha en ellers hårete kveld.
Cereal Killer and The Lonesome Road Band

Excuse me, can I keep this pen?

Denne uka kan jeg gratulere meg selv med nytt og fancy design/layout/bladbunad på bloggen, i tillegg til at jeg flommer over av gode ideer til ting å blogge om.
Og for å hoppe galant over til sammenhengen mellom overskrift og brødtekst; «Can I keep this pen?» er tittelen på et av høstens beste album i år. Det ble sluppet 27. august i år – jess, på min bursdag – og det er jentene i Northern State som har gitt det ut. Sprout, Hesta Prynn og Spero fra New York har et politisk budskap OG fengende melodier, og har du ikke fått øynene opp for dem ennå er det virkelig på tide. De uttaler selv at de ikke er nevneverdig opptatte av såkalt «street-kred», og folk syns de er rare fordi de beholder klærne på og mener ting. Damene er nødt til, enten de vil eller ei, å motta ukas gullmedalje fra venstresidas sjølutnevnte showbiz-stjerne … på andre sida av jorda.
Så har du ikke gjort det ennå burde du laste ned/løpe i butikken og skaffe deg dette fantastiske albumet som definitivt gir deg lyst til å shake mer enn rompa.

Ellers leiter jeg etter en ny jobb og et nytt sted å bo i Bergen. Veit du om noe, skrik ut. Nå må jeg løpe og levere jobbsøknader. Yo!

Ekspander eller dø

Forrige uke fikk saken om at Petre-Mina hadde fått sparken, mye spalteplass i diverse nettaviser.
Kommentarfeltet på Dagbladets nettavis var full, og de fleste som kommenterte saken var glade og fornøyde med at Mina måtte gå. Jeg er ikke veldig glad for det, og du skal få vite hvorfor.

Man kan si mye rart om det som O store statskanal spyr ut om dagen, men til felles har ganske mange av de jeg hører på at de er produsert, designa og ledet av menn. Nå hører ikke jeg så mye på Petre for tida, men så vidt jeg veit handler både «Radioresepsjonen», «FK Fotball» og «Ken eller Torkil» om nøyaktig det samme: Ingen verdens ting! De har det veldig morsomt sammen med hverandre, og sendinga er ispedd en dæsj ny, fønki britpop framført av noen spinkle, langhårede guttemenn som bare synger om damer som danser og som de savner. Disse gutta har gjerne matchende jakker og dongeribukser og har et bandnavn som starter med «The». Dukker det opp ei dame som har noe med musikk å gjøre er hun enten et stønnende beist som synger sanger om hvor mye hun elsker mannen sin og hvor kåt hun er. Og jeg snakker faktisk om det som blir sendt på Norges statskanal i 2007.

Men tilbake til det jeg egentlig skulle snakke om; nemlig hvorfor Mina burde ha en selvskreven plass i Petre. Kort sagt; hun er jævlig svær i kjeften! Mina gjør alt det ei dame i Norge i 2007 ikke skal gjøre, nemlig å rope og skrike, banne og herje, kort sagt; dama tar plass. Hun overskrider sin egen rolle som dame slik damer skal være; passive, søte, deilige jenter som man kan se på i FHM eller Vi Menn og ronke til.

Joda, kvinnerollen har nok utvikla seg til å bli mer enn husmor ved kjøkkenbenken i dag, for nå skal man nemlig være super-sexy-høyhælte sko-karrierebevisst-kåt-trutmunn-husmor-ved-kjøkkenbenken. ALT på en gang.

Og jeg har svaret på hvorfor folk ikke liker Mina og hvorfor de er sinte på henne; hun er jo faen meg ingen av delene! Mina har ikke en gang stilt opp i FHM eller Mann eller noe som helst og vist fram kroppen sin. Hun har ikke dette store, blinkende skiltet hvor det står SEX med store bokstaver over hodet, og dermed blir hele mannsrollen i samfunnet vårt trua.

Så la oss alle sammen klappe, bukke og neie for denne utrolig tøffe dama som gjør mye mer enn å se deilig ut, og som viser at damer KAN og BØR ta plass! Hvis det er noen som fortjener en skikkelig gullmedalje denne uka, så er det Mina!

(og dessuten liker hun Raga Rockers.)