Flyt

Dette innlegget burde ha blitt skriven etter ein av dei dagane når eg har vore på Sentralbadet og sumt min kilometer. For det har eg altså ein tendens til innimellom. Men så har eg også to dagar verkstad på skulen i veka, og no for tida er det muring vi held på med. Ein blir sliten av sånt. Men eg vil no skrive ein tekst om symjing likevel, fordi det er så kjekt.

Eg hugsar sumaren før andreklasse. Eg har fargesprakande badedrakt, ingen kledde bikini på ungane på byrjinga av nittitalet, det er varmt og stranda heime er full av tjukke husmødre med permanent og bikini med høg skjering. Det er verdas finaste strand, og vi har ho heilt for oss sjølve. Vi har òg en volleyballbane som nokre eldsjeler prøvar å rake rein for tang i byrjinga av mai. Eller, ein kan kanskje ikkje kalla det ein bane, det er mest eit nett med hol i som er spent opp mellom to pålar av tre. Men det er i alle fall vårt nett, og ingen kan ta det i frå oss.

Heller ikkje kjensla av å flyte på eiga hand kan nokon ta frå deg. Kjensla av å kjempe mot trongen til å ha kontroll kva enn som hender, og berre la vatnet omfamne deg og gjere deg vektlaus. Å overvinne redselen for å synke djupt ned på botnen og få lungene fylte av salt, reint vatn. For vatnet her omkring er reint, det skal eg love deg, og kaldt er det heller ikkje. Ungar som veks opp med å bade ved dei nordligste delane av norskekysten tykkjer ikkje ti grader er kaldt. Dei nyt det. Dei kavar rundt med dykkarmaske og snorkel i timevis før det er middag og bygda er så lita at ropa frå far din kan høyrast heilt ned til vasskanten sjølv om du helst vil late som noko anna fordi det er så kjekt å balansere så mange glassmanetar som mogleg på armen.

Det går nokre år og du har vunnet kontrollen over vatnet. Du har lært å symje med opne auger, du kan slå salto under vatn og gå på hendene. Du elsker å stupe sjølv om det er fleire mageplask enn svalestup i bassenget på skulen. Symjeknappen er tatt, du har til og med sumt fem hundre meter og livet er ikkje så verst.

Hadde det ikkje vore for den forbaska kroppen som berre er i vegen. Han hindrar deg i å perfeksjonere stupeteknikken din, for du er redd for at puppene skal dette ut av bikinien når du har hoppa. Han hindrar deg i å bli kjappast og best i livredningsøvinga, for du vil ikkje opp av vatnet med den jævla dukka fordi magen din då kan bulke seg og du kan sjå tjukkare ut enn du er. Dessuten glir berre den teite bikinitrusa inn i rumpa di, som forresten er altfor stor, og då er det ikkje gøy å symje ein meter ein gong. Du skulkar alle symjetimane i niende klasse fordi du er for feit.

Men åra går som dei alltid har gjort, og du oppdager at verda er større enn din eigen mage. Dei gongene du har tid til å tenkje på din eigen kropp ender du alltid opp med å vere rimeleg nøgd. Det finst nokon som elskar han, så kvifor ikkje elske seg sjølv?

Tida di er fylt av møter, bussturar, skule og andre vanlege ting. Livet er fint og du smiler i pissregnet på veg heim. For du har kjøpt eit klippekort på Sentralbadet, og du kan symje igjen. Du symjer ein kilometer kvar gong og du er deilig utmatta etterpå. Eg kan symje, tenkjer du, og du elskar det. Du elskar å la vatnet omfamne deg og gje deg kjensla av å både miste og å ha kontroll. Nesten ingenting er betre.

Reklame

Eit brev

Kjære, kjære Lånekassen.
Nokon gonger tek eg meg sjølv i å tenke at det er bra du finst. Det er fint å få pengar for å gå på skule, sjølv om det er for lite til å betale husleiga på eit dyrt internat kor eg må bu for å kunne gå på skulen midt i skauen i Indre Troms. Det er fint å ha råd til både husleige, mat OG øl når ein endeleg har skaffa seg den deltidsjobben ein må ha i dag viss ein skal klare seg på hybel tre hundre kroner og mange reisetimar heimefrå. Og når ein etter lang betenkningstid, la oss sei eit år ca, bestemmer seg for å byrja på nytt, ta nokre fag på vidaregåande som kan hende ledar fram til eit fagbrev, då er det kjekt med pengar på kontoen så ein kan overleve som tjueåring utan å måtte bli forsørga av mamma, slekt og vener. I tillegg til deltidsjobben, sjølvsagt. Kva hadde eg vel gjort utan den? Ja, gjett. Eg hadde ikkje overlevd lenge på skulebenken uten den deltidsjobben, skal eg seie deg. For du, kjære Lånekasse, uansett kor bra det var meint at du skulle bli, har sidan slutten av august bevist for meg kor utruleg dårleg det står til. Byrjar du å bli gammal og utdatert? Er det kanskje løysinger i det systemet du er – som ikkje funker?

Du presterar å svare omtrent dette i det fyrste svaret eg fekk på søknaden min om lån og stipend:

Du får ingenting. Bustadsadressa di er feil.

Eg hadde gløymt å oppgi at eg ikkje lenger bur med foreldra mine. Det har eg ikkje gjort sidan eg var seksten. Neivel. I tillegg kom beskjeden i posten, med svart skrift på kvitt papir, med eit fullstendig uleselig språk. Eg måtte ringe deg og høyre kva du eigentleg meinte. Og sitje eit kvarter i telefonkø.

Jaujau, tenkte eg. Då får eg vel berre søke på nytt då. Det gjorde eg, og venta i vekesvis i spenning. Og vekesvis ja, det kan eg love deg, når det var hamdsamingstid på åtte veker. Eg fekk til slutt svar, og kunne med glede lese at fyrste utbetaling kom til å vere på bortimot atten tusen. «Hurra», tenkte eg. «Eg er rik! Eg kan legge framtidsplanar! Eg treng ny jakke! Eg kan ete noko anna enn brødskiver til middag kvar dag!». Og eg venta tolmodig på pengane som aldri kom. Eg venta og eg venta.

I går fekk eg eit brev i posten frå deg, Lånekassen. Der stod det, sjølvsagt utforma sånn at eg ikkje skjønte kva du meinte, at du hadde motteke eit brev frå meg 24.oktober, at søknaden min var behandla på nytt og at eg kunne hente gjeldsbrevet på skulen om ei til to veker. Eg ringte deg i dag og fekk snakke med ein kundebehandlar som på kav bergensdialekt kunne forklare at jaudå, dei hadde motteke brev frå skulen som forklarte at eg berre var deltidselev – og at eg difor ikkje hadde rett på dei pengane eg i utgangspunktet skulle få. Så eg fekk fjorten tusen i staden for tjueein, slik det stod i det forrige brevet.

Eg heldt på å byrja å grina. I morgon er det femtande november. Halve skuleåret har snart gått, og eg lurar på korleis ein klarar å rote så mykje med ting. Eller, ikkje med ting, med FOLK. For det er folk denne treigheten går utover. Eg har heldigvis hatt flaks. Eg har hatt deltidsjobb, eg har hatt foreldre som har hjulpet meg gjennom dei vanskeligste tidene, og eg verken røyker eller snuser. Men eg er framleis tjue år og skal liksom klare meg sjølv snart. Og korleis skal ein klare det når det systemet som skal gje vidaregåande elevar og andre studentar noko å leve av, sidan utdanning liksom skal vere gratis i Noreg, ikkje fungerar i praksis? Og korleis skal ein klara seg sjølv når ein ikkje får innvilga lån sidan foreldra mine har for god råd? Skal dei fø på meg til eg blir førti?

Eg veit ikkje eg, Lånekassen, men det er noko som ikkje stemmer heilt med deg. Du er gull verdt for folk som bur heime, som blir forsørga av foreldra sine og for dei med god råd og oppsparte midlar. Men kva med oss andre? Har ikkje vi like stor rett på ei utdanning som alle andre? Kva er det eigentleg som skjer?

Oppgitt helsing
Vidaregåande elev – langt heimefrå

Fortellinger fra galehuset

Jeg kunne ha skrevet en morsom tekst om å være innlagt på psykiatrisk, men jeg klarer det ikke. Det var ikke så veldig gøy. Jeg løste kryssord til solen gikk ned, jeg ble vekket av ordene «hei, Lone! Du må våkne! Vi skal ta en blodprøve av deg!» (for de som ikke veit det; jeg har en ekstrem fobi for sprøyter.), jeg ble fratatt mobiltelefonen og hallusinerte meg i søvn ved hjelp av innsovingstabletter. Nesten som hjemme, men bare nesten.

Jeg har tidligere skrevet om å ville dø, og har mange ganger forsont meg med at jeg har gått gjennom en depresjon, overlevd og blitt sterkere og tøffere og bedre. Jeg har hatt det veldig, veldig bra, veldig, veldig lenge, og har fått verdens beste kjæreste (noko som minnar meg på at dette burde vere på nynorsk. Sorry for å skuffa deg Kjetil, eg er ein opportunist av verste klasse.).

Sommerferien til «vanlige folk» begynner, og byen jeg bor i blir plutselig helt stille. Alle reiser bort. Det er ingen møter å gå på eller aksjoner å arrangere. Mine største bekymringer er hvorvidt folk får med seg sommerrutene på bussene i byen og om jeg finner støvsugerposer i kjelleren eller ikke. Mitt løse sosiale nettverk blir enda løsere, og jeg er mye alene. Litt for alene.

Dette skjer: Jeg blir fysisk dårlig og urolig, og lurer på om jeg enten er gravid eller holder på å få skikkelig influensa. Jeg blir distrè, rastløs og kvalm. Alle musklene mine spenner seg og jeg svetter i hendene. Om nettene sover jeg ikke. Kroppen min er så trøtt, så trøtt, men inne i hodet kverner tanker om alt og ingenting. Jeg kjenner energien boble i armer og bein, men klarer ikke å gjøre noe fordet. Hode og kropp føles fjernt fra hverandre.

Det går noen dager og netter. Jeg får ikke ro. Om natten må jeg be kjæresten min om å holde seg våken til jeg har sovnet. Jeg vil plutselig dø igjen. Disse tankene og idèene er så konkrete, så skumle og så levende. Jeg ligger og lurer på hvorvidt jeg skader meg eller ikke hvis jeg hopper ut av vinduet i andre etasje og hvilken vei jeg skal kutte pulsåra for at prosessen skal ta kortest tid.

Det er skummelt, trist og grusomt å ha det sånn. Og jeg blir sint. Jeg blir så utrolig sint, for jeg var ikke forberedt på dette, jeg så det ikke komme og jeg vil ikke ha det sånn! Jeg har vært nede i et svart hull før, og jeg er ikke interessert i å være der mer!

Jeg oppsøker en legevakt kvelden før kjæresten min reiser. Jeg får en akuttime hos lege dagen etterpå, og går hjem til de tryggeste armene det går an å ligge i. Dagen derpå klarer jeg ikke å forlate poliklinikken. Jeg klarer ikke å gå hjem til meg selv og tankene mine. Det ender med at de legger meg inn på den psykiatriske akuttavdelingen i Sandviken.

Den første kvelden er helt grusom. Jeg får ikke ta med noen personlige eiendeler. De fratar meg mobiltelefonen, nøkler og bankkort (hva tror de jeg skal jeg med kortene? Spise de?). De sjekker lommene mine og tar en blodprøve. Alle vegger er hvite og av betong. Foran TVn i stua er det skuddsikkert glass. Jeg vil hjem.

Jeg får besøk utpå kvelden, og blir noe roligere. Ellinor kommer med sin myke stemme (du vet at du høres ut som en roman, ikke sant? En GOD roman?) og blomster, og vi deler galgenhumor, historier fra livet og noen timer. Ellinor vet, og det er så godt. Jeg sover faktisk godt den natten.

Jeg gruer meg til frokost den andre dagen. Hvem er de andre? Er de farlige? Vil jeg klare å sitte ved bordet med dem? Jeg er jo frisk, jeg vil spise frokosten min hjemme.

Det går bra (altså, tatt i betraktning sted og humør). Jeg snakker med både demente sjømenn og nervøse damer som ser ut som kunst- og håndtverkslærere det har klikket for. Alle ser normale ut, og alle er triste. Alle er her frivillig bortsett fra en. Han spiser aldri, han bare røyker, drikker kaffe og ser ut av vinduet. Og han har en t-skjorte det står «boob control» på. Jessda.

Jeg føler meg litt bedre av å være med de andre. Den Sosialt Ansvarlige i meg dukker plutselig opp, og jeg får en instinktiv trang til å underholde de andre med galgenhumor og en positiv innstilling. Noen må jo smile. Pleierne gjør det ikke, de ville bare blitt sett på som hyklerske idioter. Jeg kan smile og ta folk i hånden, og etterpå er jeg kjempesliten. Jeg kan ikke være trist foran andre folk!

Jeg reiser til byen og spiser en is med Sofie i solen. Jeg får reise hjem og hente mine personlige eiendeler, og de sjekker dem ikke når jeg kommer tilbake.

Om kvelden får jeg ikke sove, men er for trøtt til å lese. Jeg får en innsovningspille som «skal virke kjapt og kort», så jeg ikke skal få noen hangover dagen derpå. Det er det verste jeg har vært med på. Pillen får meg til å hallusinere, og jeg griner i søvne og har det kjipt. Jeg blir påmint mine desperate forsøk mot søvnløshet på videregående, som vanligvis bestod av seks Paracet. Det gav meg aldri noe mer enn hjertebank og vondt i magen.

Dagen etterpå våkner jeg, like trøtt som kvelden før. Jeg har litt angst for å forlate alle menneskene, men jeg følger med Sofie til byen, så jeg er ikke alene. Vi ligger hele dagen på Nordnes, bader, slikker sol (for et merkelig uttrykk!) og nyter livet så godt det lar seg gjøre. Jeg er hjemme på perm, og dagen etter blir jeg skrevet ut. Er jeg frisk nå?

Nei. Jeg er ganske forvirret, rastløs og tom på innsiden. Jeg takler ikke alle sosiale situasjoner og blir fort sliten hvis du ikke lytter til hva jeg har å si. Jeg sover dårlig og tenker ikke klart. Jeg fullfører ikke halvparten av setningene mine og klarer ikke å lese sammenhengende tekster. Jeg er distrè og utmattet. Jeg har alle symptomene på en klassisk depresjon, og er sjukemeldt fram til fredag 11.07.

Jeg vil ikke dø. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å slippe å ønske det igjen. Det er ingen måte å takle det på. Jeg vil tilbake til livet, jeg er utålmodig og spent, for jeg vet hvor bra det kan være. Jeg lover å kjempe hardt for å komme over denne kneika. Jeg har klart det før og jeg skal klare det igjen. Jeg vet at jeg ikke er alene og at folk vil hjelpe meg. Det vil ta tid, men jeg skal klare det.

Jeg må bare sitte stille og lukte litt på blomstene først. Det er det eneste jeg klarer akkurat nå.

Om å ville dø

Såh. La oss for en gangs skyld være litt personlige.

En person jeg setter veldig høyt har blitt lagt inn på en psykiatrisk klinikk. Jeg har ikke satt meg inn i alle problemene denne personen har, men jeg er glad for at hun nå får hjelp til å takle tingene. Verden har bruk for henne. Vi har ikke råd til å miste et så vakkert menneske.

Jeg ligger våken lenge i min egen seng og får ikke sove, denne nydelige aprilkvelden. Fuglene kvitrer utenfor vinduet mitt, lyder fra fugler jeg ikke har hørt siden jeg flyttet til Bergen i august. Det er vår, det er bar asfalt og vi reiser oss langsomt fra dvalen vi har vært i så lenge. Ja, det føles sånn. Og det er verdens herligste følelse.
Men fuglene kvitrer akkurat litt for høyt til at jeg får nattero, og jeg prøver en gammel medisin som jeg innbiller meg at alltid fungerte før. Jeg finner fram min seks år gamle discman (ikke at jeg trenger å lete veldig lenge), somler meg gjennom platesamlingen og finner det jeg leter etter. Jeg legger meg tilrette i sengen igjen, sliten etter dagens herjinger, innstilt på å bli dysset i søvn av Ane Bruns fløyelsmjuke stemme og rolige melodier.

Jeg får ikke sove. Jeg tenker på venninnen min som er innlagt på psykiatrisk. Som vil dø. Som gir så mye liv til alle rundt seg at hun ikke har noe igjen til seg selv. Og jeg lar tankene fare, tre, fire år tilbake, kanskje, og skjønner at jeg vet hvordan det er. Jeg vet hvordan det er å ville dø.

For det er ikke så veldig vanskelig å være deprimert. Det er ikke en veldig komplisert måte å forholde seg til livet på. Jeg husker et par setninger jeg pleide å si til folk jeg snakket med på den tiden, folk som fikk betalt for å hjelpe meg, og folk som ikke ville at jeg skulle dø;

Jeg skulle ønske jeg bare hadde brukket benet. Da ville smerten vært mye enklere å se for andre.
Og
Jeg har et hull inni meg. Det er et svart hull som eter meg opp innenfra.

Det begynte vel i jula i 2004. Jeg var så uendelig sliten. Jeg kom hjem etter å ha flyttet bort for å gå på skole, og forventningene var enorme. Det endte med at jeg lå på sofaen i fjorten dager og ikke orket å gjøre noe annet enn å kjefte litt på lillebroren min med ADHD og å bekymre meg over smerter i brystet, tsunamien i Asia og om jeg hadde gjort det riktige valget på videregående. Ikke særlig store ting, altså.
I januar 2005 dro jeg til legen. Jeg var så redd for de smertene – for de forsvant ikke. Inne hos den stakkars turnuslegen brøt jeg sammen. Jeg gråt mine tapre tårer, og fikk en resept på muskelavslappende midler og en psykologitime på kjøpet.
Uka etter dro jeg til psykologen, men var blitt så vant med å være «sliten» at verken jeg eller psykologen (som aldri forsto noe som helst) så hvor ting bar hen.

Dagen etter svelget jeg hele eska med medisinen fra legen og en hel del smertestillende. Jeg var desperat. Jeg gjennomførte stuntet på dagtid, innelåst på mitt eget internatrom, overbevist om at noen ville finne meg på den daglige runden personalet hadde. Jeg gråt og ville bli reddet. Eller dø.
Ingen fant meg. Jeg skrev et brev til mamma som forklarte hele situasjonen, og sa at jeg trengte hjelp. I påskeferien ble alle kort lagt på bordet, og ballen begynte å rulle. Jeg var innom BUP, PPT og hele lefsa. Men jeg ville bare dø.

Jeg husker at jeg fortalte foreldrene mine at jeg hadde tanker om å henge meg selv i garasjen. At smertestillende var noe jeg forbandt med døden. De ble selvsagt redde og lærte seg å gjemme tabletter og å følge med på hvor jeg var. Jeg husker at livet var ei overfladisk smørje, at jeg ofte ikke klarte å stå opp og gå på skolen fordi jeg ikke klarte å holde maska. På alle elevsamtaler ble jeg fortalt at jeg var et positivt tilskudd til en bra klasse og at jeg var en humørfylt person som spredte glede hvor enn jeg kom. Jeg trodde dem ikke.
Jeg tenkte ofte at alle de som var lykkelige umulig kunne være i kontakt med seg selv. Jeg husker at jeg aldri kunne forestille meg å være en del av et større fellesskap siden jeg var så utafor meg sjøl. Jeg husker min første sommerleir med Rød Ungdom – kanskje den beste opplevelsen gjennom hele depresjonen – ei uke hvor jeg traff folk jeg likte og som trodde det samme som meg. Men som ikke så meg. Jeg var jo bare et bunnløst hull allikevel. Et bunnløst hull som ville dø.
Jeg husker lange dager aleine på en liten, trist hybel, og netter som var enda lengre. Jeg husker mine første erfaringer med alkohol som alltid endte med grining og sjøldestruktivhet. Når jeg drakk kom all dritten fram, all kvalmen og alle tankene man ikke kan si høyt på dagtid. Jeg er ingenting verdt, jeg er bare et problem for verden og dere har absolutt ikke bruk for meg.

Jeg unner ingen den følelsen. Jeg unner ingen å ville dø.

Historien er så utrolig lang. Jeg brukte nesten tre år på å lære meg å like meg selv for den jeg var. Jeg brukte tre år på å komme meg ut av grøfta, klare å stå opp om mårran og på å innse at alle mennesker er fantastiske for noen. At verden har bruk for meg.

Man kan jo spørre seg om hvorfor jeg holdt ut. Hvorfor jeg ikke bare hang meg i garasjen ei mørk vinternatt eller samlet opp nok smertestillende. Jeg lurer litt på det selv også i blant, nå, ikke fordi jeg har det forjævlig, men fordi jeg faktisk hadde det forjævlig da.
Det handler om å vite at uansett hva som skjer, så elsker foreldrene dine deg. Det handler om å vite at det kommer en dag i morgen, at ting hele tida blir bedre, at det er så mye man ikke har sett, så mange man ikke har møtt, så mye musikk man ikke har hørt og så mye mat man ikke har smakt. Det handler om å se rundt neste sving og å vite at alt blir bedre.

For meg tok det jævlig lang tid. Jeg har levd i snart tjue år. I tre av dem har jeg ønsket å dø. Det er for mye, og jeg unner ingen å ha det sånn. Men hvis man først er i en slik situasjon er det godt å ha noe å trøste seg med. Det er derfor jeg liker Ane Brun så godt. Denne er til deg, Ida.

I fell down in that hole again
I am a lump of jelly
I am a dead fish

I look up at the blue sky
Aand I know that it’s just
A temporary dive

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sitting on the cold dirt floor
I want to finish the counting of days on the walls
I build a ladder from broken wish bones
And square-shaped stones
That my friends threw down in the hole

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

And even though I read maps to avoid them
They change location every day
And somehow all of my traces they vanish
But shall one stay put
Shall one lay low
Shall one not go
Just to avoid this hole

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Hold kjeft og les

Handling seier meir enn ord. Eg kan sei mange ting, men det er praksisen som teller. Vil du høyre kva eg meiner? Her kjem eit par påstandar eg plar sei når eg skal snakke om livet, døden og dei store tinga. Lzm.

1. «Eg elskar å reise og vil sjå verden.»
Pisspreik. Eg har ikkje vore i utlandet siden i fjor vinter då eg var i Egypt. Den turen fekk eg gjennom skolen, og ikkje fordi eg fann ut på eige hand at eg skulle dra. Eg har heller ikkje vore utanfor Skandinavia bortsett frå den eine gongen i Egypt. Eg kan berre eitt anna språk enn norsk. Påstanden kan sikkert stemme på nokre områdar, men i dei fleste tilfella er han løgn og fanteri.

2. «Eg synst det er herleg å vere singel.»
Av og til er eg mest forelska i meg sjølv, men stort sett er det ikkje kult å skulle vere berre meg. Jau då, eg får tilfredsstilt nokre elementære behov av og til, men sjølvsagt skulle eg ynskje eg var forelska i nokon som var forelska i meg tilbake.

3. «Mannen som elsket Yngve er verdas beste film.»
Faen kor drittlei eg er av snakket om den filmen!! Jada, den var bra, men han er overalt. Og han var ikkje SÅ jævla eksistensiell og dyptpløyande. Så hald kjeft og konsentrer dykk om revolusjon i staden.

4. «Eg er ein svært aktiv blogger.»
Hahaha. Dette punktet treng ikkje fleire tilføyelsar.

5. «Eg elsker kollektivtransport.»
Eg hater kollektivtransport. Spesielt når du sitt ved siden av meg med dårlig hygiene, eit ekstremt lydnivå på trancemusikken du høyrer på, ein snørrete unge og/eller tre kilo brunkrem med smitteeffekt. Jau, eg veit eg er plagsam sjølv når eg høyrer på Gogol Bordello på full guffe, men eg hater deg fordet.

6. «Eg er alltid blid som smør.»
Løgn. Eg blir destruktiv som faen når eg drikker, og gjer alltid ein av to moglege ting: Eter jævlig mykje dyr og usunn mat som eg alltid står tre kvarter i kø for å få, eller: Vandrar gatelangs, grinande og med ambisjonar om å kaste meg utfor ei bro. Det første gjer meg glad heilt til dagen etterpå.

7. «Fylla er jævlig gøy.»
Eg hater fylla. Eg hater å vere så full at du ler av meg utan at eg skjønner det sjølv, at eg havnar i kategoriar som dei i forrige punkt, at fyllasex er ufatteleg dårleg, at eg mister evnen til å agitere for mi politiske overbevisning, at alle samtalar dreier seg om kjipe ting og at ingenting er morosamt, at ein fest ikkje lenger er ein fest men et jævla nachspiel (kafaen skjer med ungdommen? Slår aldri feil) og ikkje minst; dagen derpå. Meir vil eg ikkje sei.

8. «Ungdommen er livets vår.»
Elns. Det er det faen ikkje. Det skal vere jævlig fantastisk å vere nitten, men sorry borry, det er rimeleg kjipt til tider. Eg hater å vere blakk, å jobbe deltid og å ikkje føle at eg lever skikkeleg.

9. «Alt er berre heilt jævlig.»
Neida. Eg har det ikkje så ille, eigentleg. Eg har ein pc. Det er ei grunnleggande forbetring siden sist.

Voldtekt?

Iflg. Straffelovens § 192 er voldtekt:

• det å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd
• det å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen
• det å ved vold eller ved truende atferd få noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv

«Voldtekt», sier du, «er ikke det samme som skjedde mellom oss.»

«Mellom oss.» Du får det til å høres ut som en enkel kommunikasjonssvikt mellom to personer.
På sett og vis var det jo nettopp det det var. Jeg kan i alle fall ikke fatte hva jeg tenkte da vi lå nakne ved siden av hverandre og jeg sa, som sant var, at jeg var kåt. Hvorfor lyttet jeg ikke til den slitne kroppen min og det den egentlig signaliserte? Hold rundt meg, ta vare på meg, jeg trenger omsorg, ikke en halvfeit guttemann som puster tungt i øret mitt og som hvisker hvor deilig jeg er eller hvor trang du tror jeg er? Hvordan kunne jeg forvente at du skulle lytte til den når jeg ikke en gang gjorde det selv?

«Voldtekt», sier du, «er når dama sier nei. Da må man faen meg respektere det.»
Joda, jeg skulle sagt ifra. Jeg skulle lagt meg i helt andre enden av senga, ikke tatt av meg alle klærne og sagt pent nei. Men hvordan sier man nei til en man igrunn lengter etter å kjenne nært inntil seg? Hvordan sier man «nei, sorry, jeg vil ikke ha sex med deg fordi jeg er sliten og lei og ikke heilt i balanse» til en man blir mo i knærne av å tenke på, og som har nydelige, store brune øyne?
Hvordan sier en snill og pen pike nei til en som så tydelig har lyst på henne hele kvelden? Som høylytt proklamerer hvor deilig hun er, mens han ligger ved siden av henne på sofaen og ser henne inn i øynene?
Jeg burde sagt nei. Jeg burde virkelig sagt nei til deg. Hvorfor gjorde jeg ikke det?

«Voldtekt», sier du, «er nettopp vold og har ingenting med sex å gjøre.»
Enig. Men hva er da grafsende fingre, sterke hender, tung pust og en tung kropp oppå min? Hva er det da å bli kasta rundt på magen, og ligge der mens jeg hører pusten din og mitt eget hjerte?
Og smerten – den fysiske smerten – den var jo ikke der. Var det da voldtekt? Var det ikke bare litt kjip sex som man burde kunne le av etterpå?

«Voldtekt», sier du, «er når man har traumer etterpå og sliter med psykiske problemer og traumer for resten av livet.»

Jeg grein den natta. Jeg lå på badegulvet mens du sov din skjønnhetssøvn i min seng, naken og tilfredsstilt. Jeg grein og ringte til en venninne hvis budskap var at jeg skulle lære av denne opplevelsen. At det sikkert var en mening med det. En mening med at du hadde ødelagt det som kunne bli noe fint. Eller var det du som ødela? Var det ikke jeg som ikke sa klart nok i fra? Var det ikke jeg som var så deilig og mjuk at du bare måtte ta på meg? Og var det ikke jeg som hadde invitert deg på overnatting? Var det ikke det? Var det en voldtekt da?

Jeg har så mange spørsmål. Og nesten ingen svar. Jeg bare veit at dette ordet, dette grusomme navnet på en sånn grenseoverskridende handling ikke har noe med meg å gjøre. Jeg kan ikke ta det i min munn og si at jeg har blitt voldtatt. Jeg klarer ikke å sette grensa på egen hånd. Da er det lettere at du allerede har gjort det for meg. Det var ikke en voldtekt. Det var bare helt jævlig.

Mitt liv i stikkordsform

Her får du de siste oppdateringene om hva jeg tenker på for tiden. VELDIG spennende. Hør, hør!

1. Jeg drømmer om at a) faren min er en slags militærdiktator i Bolivia som skal sende meg dit etter å ha drept mamma – så jeg kan gifte meg med en rik mann der. Jeg blir livredd for det siden jeg egentlig vil tilbake til Bergen, men tanken på at jeg kan stikke av på Gardermoen beroliger meg. Og b) at jeg har lagt bagasjen min på feil side av sikkerhetskontrollen på flyplassen i Tromsø – og for å komme gjennom må jeg avgi urinprøve. Denne urinprøven skal leveres i et plaskrus jeg ødelegger med hendene mens jeg leiter etter en do – og blir forvandlet til en pizza etter at jeg endelig fikk gjort det jeg skulle. Og bagasjen jeg lette etter? En gammel, grå joggebukse jeg har knabbet fra pappa. Hva disse tingene betyr? Aner ikke. Og jeg drømmer om røde jakker og røde gensere.

2. Jeg trenger en jobb. En skikkelig jobb som jeg kan leve av og tjene litt reisepenger på. For jeg skal reise! Til Sør-Amerika! Neste sommer! Blir du med? (Og veit du om en jobb?)

3. Jeg er litt forelska. Det er hva jeg har å si om den saken.

(Knis)

OG ELLERS DA? Ellers? Jeg aner ikke. Jeg går rundt i en liten…jeg vil ikke kalle det boble, jeg vil kalle det marinade. Jeg går rundt i en litt tjukk marinade og er litt sliten og lei. Bare se på den lave aktiviteten på bloggen min. Det er også mange ting in the real life som jeg burde begynt med. Rødt kor. Kvinneutvalg. Alt mulig. Sliiiitsomt.

Det er jævlig hardt å ha ferie. Blogginnleggene blir så JÆVLA høy kvalitet på etterpå.

MEN! Et lyspunkt i tilværelsen! Grafitti på Facebook! Kjempegøy!

Og heilt til sist: Et fint bilete av ein foss og eit spanande bilde teken ut av eit bussvindu i føremiddag. Henholdsvis til høgre og venstre.

Synsing om sinnstilstander

Hva skal man skrive om på en heilt vanlig mandag? Emoer eller hvordan alle bloggere i hele verden vil være populære, godt formulerte og kjente? Emoene henger på busstasjonen og er interessante uten å være det. Jeg er en av dem som vil ha en populær og bra blogg (eller interessant uten å være det.). Og på dager hvor jeg ikke heilt synes at denne bloggen er populær eller bra nok, er det ok å kunne klikke meg inn på min gamle blogg. DER er det VIRKELIG en navlebeskuende og emosjonell tendens. Har du ikke møtt det grinete, subtile og deprimerte følelsesvraket jeg tydeligvis har hatt (har?) en evne til å være, kan du finne det her. Med formuleringer som:

«Og jeg har også utrolig god tid til å tenke på relasjoner og relasjoners utvikling. Den eneste virkelig nære jeg har, savner jeg. Det er det eneste jeg vet. Men jeg har gjort det slutt, og det er vanskelig å takle avstanden, både fysisk OG mentalt. Forholdet blir kaldere. Og selv om jeg var den som gjorde det slutt, er det vanskelig. For jeg har ingen andre. Ikke så nært.»

…sier det selv at det MÅ bli bra. Hele bloggen er i tillegg krydra med interessante kombinasjoner av farge/tekstsammensetninger som gjorde det hele litt mer fargerikt. Jeg anbefaler alle som ikke har kjent meg lenger enn et halvt år å sjekke ut Regnbuehagen (for et navn), da den sier litt om hvordan livet kan utarte seg for emoer i Nordnorge. Andre dager har jeg lyst til å slette den, men jeg husker verken brukernavn eller passord. Så den ligger der. Blott til forlystelse for alle. Nå også for andre enn meg!

ANYWAYYYZZ. Det er snart jul. Hva ønsker du deg? Jeg ønsker meg vinglass med farga stett.