Fortellinger fra galehuset

06/07/2008 § 4 kommentarar

Jeg kunne ha skrevet en morsom tekst om å være innlagt på psykiatrisk, men jeg klarer det ikke. Det var ikke så veldig gøy. Jeg løste kryssord til solen gikk ned, jeg ble vekket av ordene «hei, Lone! Du må våkne! Vi skal ta en blodprøve av deg!» (for de som ikke veit det; jeg har en ekstrem fobi for sprøyter.), jeg ble fratatt mobiltelefonen og hallusinerte meg i søvn ved hjelp av innsovingstabletter. Nesten som hjemme, men bare nesten.

Jeg har tidligere skrevet om å ville dø, og har mange ganger forsont meg med at jeg har gått gjennom en depresjon, overlevd og blitt sterkere og tøffere og bedre. Jeg har hatt det veldig, veldig bra, veldig, veldig lenge, og har fått verdens beste kjæreste (noko som minnar meg på at dette burde vere på nynorsk. Sorry for å skuffa deg Kjetil, eg er ein opportunist av verste klasse.).

Sommerferien til «vanlige folk» begynner, og byen jeg bor i blir plutselig helt stille. Alle reiser bort. Det er ingen møter å gå på eller aksjoner å arrangere. Mine største bekymringer er hvorvidt folk får med seg sommerrutene på bussene i byen og om jeg finner støvsugerposer i kjelleren eller ikke. Mitt løse sosiale nettverk blir enda løsere, og jeg er mye alene. Litt for alene.

Dette skjer: Jeg blir fysisk dårlig og urolig, og lurer på om jeg enten er gravid eller holder på å få skikkelig influensa. Jeg blir distrè, rastløs og kvalm. Alle musklene mine spenner seg og jeg svetter i hendene. Om nettene sover jeg ikke. Kroppen min er så trøtt, så trøtt, men inne i hodet kverner tanker om alt og ingenting. Jeg kjenner energien boble i armer og bein, men klarer ikke å gjøre noe fordet. Hode og kropp føles fjernt fra hverandre.

Det går noen dager og netter. Jeg får ikke ro. Om natten må jeg be kjæresten min om å holde seg våken til jeg har sovnet. Jeg vil plutselig dø igjen. Disse tankene og idèene er så konkrete, så skumle og så levende. Jeg ligger og lurer på hvorvidt jeg skader meg eller ikke hvis jeg hopper ut av vinduet i andre etasje og hvilken vei jeg skal kutte pulsåra for at prosessen skal ta kortest tid.

Det er skummelt, trist og grusomt å ha det sånn. Og jeg blir sint. Jeg blir så utrolig sint, for jeg var ikke forberedt på dette, jeg så det ikke komme og jeg vil ikke ha det sånn! Jeg har vært nede i et svart hull før, og jeg er ikke interessert i å være der mer!

Jeg oppsøker en legevakt kvelden før kjæresten min reiser. Jeg får en akuttime hos lege dagen etterpå, og går hjem til de tryggeste armene det går an å ligge i. Dagen derpå klarer jeg ikke å forlate poliklinikken. Jeg klarer ikke å gå hjem til meg selv og tankene mine. Det ender med at de legger meg inn på den psykiatriske akuttavdelingen i Sandviken.

Den første kvelden er helt grusom. Jeg får ikke ta med noen personlige eiendeler. De fratar meg mobiltelefonen, nøkler og bankkort (hva tror de jeg skal jeg med kortene? Spise de?). De sjekker lommene mine og tar en blodprøve. Alle vegger er hvite og av betong. Foran TVn i stua er det skuddsikkert glass. Jeg vil hjem.

Jeg får besøk utpå kvelden, og blir noe roligere. Ellinor kommer med sin myke stemme (du vet at du høres ut som en roman, ikke sant? En GOD roman?) og blomster, og vi deler galgenhumor, historier fra livet og noen timer. Ellinor vet, og det er så godt. Jeg sover faktisk godt den natten.

Jeg gruer meg til frokost den andre dagen. Hvem er de andre? Er de farlige? Vil jeg klare å sitte ved bordet med dem? Jeg er jo frisk, jeg vil spise frokosten min hjemme.

Det går bra (altså, tatt i betraktning sted og humør). Jeg snakker med både demente sjømenn og nervøse damer som ser ut som kunst- og håndtverkslærere det har klikket for. Alle ser normale ut, og alle er triste. Alle er her frivillig bortsett fra en. Han spiser aldri, han bare røyker, drikker kaffe og ser ut av vinduet. Og han har en t-skjorte det står «boob control» på. Jessda.

Jeg føler meg litt bedre av å være med de andre. Den Sosialt Ansvarlige i meg dukker plutselig opp, og jeg får en instinktiv trang til å underholde de andre med galgenhumor og en positiv innstilling. Noen må jo smile. Pleierne gjør det ikke, de ville bare blitt sett på som hyklerske idioter. Jeg kan smile og ta folk i hånden, og etterpå er jeg kjempesliten. Jeg kan ikke være trist foran andre folk!

Jeg reiser til byen og spiser en is med Sofie i solen. Jeg får reise hjem og hente mine personlige eiendeler, og de sjekker dem ikke når jeg kommer tilbake.

Om kvelden får jeg ikke sove, men er for trøtt til å lese. Jeg får en innsovningspille som «skal virke kjapt og kort», så jeg ikke skal få noen hangover dagen derpå. Det er det verste jeg har vært med på. Pillen får meg til å hallusinere, og jeg griner i søvne og har det kjipt. Jeg blir påmint mine desperate forsøk mot søvnløshet på videregående, som vanligvis bestod av seks Paracet. Det gav meg aldri noe mer enn hjertebank og vondt i magen.

Dagen etterpå våkner jeg, like trøtt som kvelden før. Jeg har litt angst for å forlate alle menneskene, men jeg følger med Sofie til byen, så jeg er ikke alene. Vi ligger hele dagen på Nordnes, bader, slikker sol (for et merkelig uttrykk!) og nyter livet så godt det lar seg gjøre. Jeg er hjemme på perm, og dagen etter blir jeg skrevet ut. Er jeg frisk nå?

Nei. Jeg er ganske forvirret, rastløs og tom på innsiden. Jeg takler ikke alle sosiale situasjoner og blir fort sliten hvis du ikke lytter til hva jeg har å si. Jeg sover dårlig og tenker ikke klart. Jeg fullfører ikke halvparten av setningene mine og klarer ikke å lese sammenhengende tekster. Jeg er distrè og utmattet. Jeg har alle symptomene på en klassisk depresjon, og er sjukemeldt fram til fredag 11.07.

Jeg vil ikke dø. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å slippe å ønske det igjen. Det er ingen måte å takle det på. Jeg vil tilbake til livet, jeg er utålmodig og spent, for jeg vet hvor bra det kan være. Jeg lover å kjempe hardt for å komme over denne kneika. Jeg har klart det før og jeg skal klare det igjen. Jeg vet at jeg ikke er alene og at folk vil hjelpe meg. Det vil ta tid, men jeg skal klare det.

Jeg må bare sitte stille og lukte litt på blomstene først. Det er det eneste jeg klarer akkurat nå.

§ 4 Responses to Fortellinger fra galehuset

  • Sofie seier:

    Jeg er stolt av deg, og jeg tror du har styrke til å komme gjennom dette. Litt dumt at jeg reiser i morgen, men hvis du vil kan jeg alltids møte deg i morgen formiddag, før jeg drar. Hvis ikke, ha det fint de neste fem ukene, og stå på!

  • Karoline seier:

    æ tenke på dæ

  • Engeline. seier:

    Hm. Det er så mangt en kunne si, som takk for sist, og takk for det om stemmen min, det var så fint!, og jeg tenker på deg og du er så flott at jeg griner av det, men det hjelper liksom ikke så mye, gjør det vel?

    Så, jeg holder meg til det som traff meg mest i magen av teksten din, og forteller deg at det traff meg i magen. Du beskriver depresjon så det går kaldt nedover ryggen min. Du skildrer den tomheten så jeg grøsser. Du beskriver umuligheten i å være trist for andre, og hvor uendelig sliten en blir av å være den muntre, og jeg tenker at du nettopp satt ord på noe stort og viktig og fantastisk. Du gir meg veldig, veldig lyst til å ringe deg, selv om klokken er over midnatt og det kan en selvsagt ikke gjøre. Jeg er så glad i deg, Lone Lovegood!

    Og du ga meg plutselig mot til å poste en blogg jeg har skrevet ferdig, men ikke våget å poste enda. Det var opprinnelig ganske mye om å føle seg nøyaktig slik som du beskriver, men jeg fjernet det og presenterte en form for smertestillende i stedet. Det kan jo hende det ikke hjelper deg så veldig, men om du fremdeles er våken om nettene er det kanskje verdt et forsøk. Derfor; først og fremst, takk for at du skriver bloggtekster om så såre ting at jeg aldri dypper mer enn fingertuppene ned i det, selv om jeg burde, og for at du gjør det så flott at jeg våger å poste mine egne ting på grunn av det.

  • Virrvarr seier:

    Jeg er veldig glad i deg. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Du skriver livet mitt.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

What’s this?

You are currently reading Fortellinger fra galehuset at Lunemanns leikegrind.

meta

%d bloggarar likar dette: