Stalkeren meg

28/03/2008 § 5 kommentarar

Jeg så forleden en litt kvasifilosofisk film om stalking, eller forfølgelse, om du vil. Mannen i hovedrollen (som forøvrig blei spilt av en litt puslete Daniel Craig) var sammen med flere andre involvert i en ulykke som omhandlet en piknik, et jorde, en liten gutt og en stor, rød luftballong. En av dem han var sammen med var en litt cheesy type med halvlangt hår alà vokalisten i Status Quo (si fra hvis det blir mye mannfolk her). Denne fyren led av en eller annen form mani; og blei ekstremt forelska i vår alles mr. Craig. Det gikk så langt som at han satt utenfor vinduet hans og venta på «gardin-signalet» fra sin forbudte kjærlighet (mannen hadde jo dame og greier). Og alle som tror de blir forfulgt, prøv å google «curtains signal» (eller noe i den duren). Hele greia ender med knivstikking, en liten jente som banner og et heftig kyss mellom to menn.
Forresten forferdelig filmmusikk.

Dette var selvsagt bare introen til innlegget. Jeg er en stalker, og for å få meg til å virke mindre skummel er det greiest å beskrive en virkelig fæl en på forhånd.

Hvordan jeg stalker? Nei, jeg henger ikke utenfor vinduet ditt om kvelden. Nei, jeg tar ikke bussen lengre enn jeg skal fordi jeg vil se på deg. Er du en av mine halvbekjente jeg ser i byen går jeg faktisk heller en omvei i stedet for å måtte tørrprate med deg. Jeg hater tomprat, og jeg er ikke redd for å innrømme det.
Neida, her går det i Facebook- og blogg-stalking. Jeg har kanskje snakket to ord med deg i virkeligheten, men jeg ser allikevel på alle bildene av deg og vennene dine på fest. Jeg legger igjen kommentarer på de rareste steder og poker fremmede. Shit man.
Jeg tar alltid utgangspunkt i Virrvarrbloggen når jeg har lyst til å lese noe nytt og spennende. Hun har masse linker til masse blogger en kan bli forelska i, eventuelt i forfatterne, og det siste er kanskje ikke det lureste. Nå har jeg fått meg selv til å tro at jeg er forelska i forfatteren av Bussbloggen. Ikke fordi jeg er enig i alle hans resonnementer, men fordi han er bussjåfør i Bergen. Det er jo nesten nok. Heh.

Men dette er egentlig ikke en bloggpost om hvor mye jeg følger etter folk. Det er en bloggpost om at det er noen interessante mennesker der ute, langt borte gjerne, som jeg helst skulle ha snakka mer med. Og når de ikke svarer – fordi de sover – har man bare «26 pictures of» å forholde seg til. Sukk.

§ 5 Responses to Stalkeren meg

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

What’s this?

You are currently reading Stalkeren meg at Lunemanns leikegrind.

meta

%d bloggarar likar dette: