Tanker på en søndag

04/11/2007 § Kommenter innlegget

Vi i Raudt snakker mye om at vi er opptatt av kultur og at folk skal få lov til å disponere fritida si slik som en vil. I helga på Raudt Hordalands høstkonferanse i Nordheimsund hadde vi en innleder som snakka om HVORFOR disse tingene er så viktige. Jeg husker ikke akkurat nå hva han heter til etternavn, men han svarer når man sier Roger. Han er bosatt på Radøy, er billedkunstner, og fortalte at laget deres der ikke fungerer som et vanlig politisk lokallag, men som en «felles kulturfront».

Anyway. Jeg har i det siste halve året tenkt som så at det med kultur og kunst ikke er særlig rasjonelt og at det er uforenlig med tanken om å drive politisk arbeid. Den første påstanden har jeg forsåvidt rett i; det er ikke særlig fornuftig å bare skulle spille teater, musikk eller male bilder 24 timer i døgnet. Ikke hvis vi tenker på at samfunnet må gå rundt og at vi må overleve. Men det innlederen snakket om, var forskjellen på de instinktive og de rasjonelle mekanismene i hjernen vår. Det vi opplever som rasjonelt, er tankene og handlingene vi har og gjør for å være «lydige overfor systemet» – for å bruke innlederens egne ord. Et eksempel er at jeg egentlig skulle ønske at jeg kunne reise jorda rundt og bare tøyse og tulle, eller å spille teater fordi jeg syns det er gøy. Men tanker som disse slår jeg fra meg fordi de ikke oppleves som rasjonelle, eller sagt med litt enklere ord; det virker vanskelig å skulle gjøre det siden man ikke direkte tjener penger for å overleve hvis man gjør sånne ting. Slik jeg har forstått det, så dreier de instinktive behovene/ideene seg om følelser.

Jeg og Anna, min flotte partikollega, holdt en liten oppvisning med «praktisk» kultur, type teatersport og sang. Vi spilte begge av en sang hver som betyr mye for hver og en av oss, og som har «vekket oss» politisk. Ofte er det nettopp en sang eller et bilde som får mennesker til å ha lyst til å forandre verden – fordi man faktisk føler noe noe når man blir presentert for bilder og musikk i motsetning til å lese en tekst om de fattige barna i Afrika. Musikk og andre former for kunst er et internasjonalt språk. En rytme er en rytme uansett nasjonalitet. Et smil er et smil uansett verdensdel. Ganske banale greier altså, men det er jo ikke mindre viktig for det. Det jeg har tenkt litt på er hvordan det systematisk arbeides for å holde opprøret nede ved å nettopp fortelle sånne som oss som gjerne vil «kaste bort livet» på å gjøre ting vi faktisk liker.

Dette er noe som automatisk knytter saken til fenomenet fremmedgjøring. Jeg har filosofert litt over dette i det siste, og har endt opp med å stille (meg selv?) en del spørsmål. Jeg lurer foreksempel på hvorfor vi først bruker hele barndommen og ungdomstida på å lære et yrke, for så å jobbe åtte timer dagen i førti år med det – og underveis lærer vi at vi ikke skal tenke på disse åtte timene resten av døgnet. Vi skal slappe av, ikke blande jobb og fritid, ta vare på oss selv… Hvor ligger fornuften og rasjonaliteten i dette? Hvor er logikken? Et annet spørsmål som har dukket opp handler om kropp og selvbilde. Hvorfor kan man ikke bare akseptere seg selv som man er? Hvorfor mener jeg at mitt utseende ikke er bra nok til å gå naken sammen med andre mennesker, for å sette det litt på spissen? Når ble det naturlige stygt?

Jeg kunne stilt en mengde spørsmål om disse tingene, men jeg veit jo egentlig svaret. Noen tjener penger på meningene mine. Enkelt og greit.

Men tilbake til det med kultur/politikk. Jeg mener det er utrolig viktig hvis man skal klare å vekke folk, for å si det på den måten, å legge følelser i budskapet vårt. Da nytter det ikke med stiliserte nettsteder eller logoer som skaper distanse til hele greia gjennom ekstrem bruk av ironi og kjedelige/flashy farger. Vi må appellere til folks følelser. Hvis man blir redd for sin egen reaksjon på en film eller et bilde sier det litt om hvor langt fremmedgjøringa har kommet.

Det er en grunn til at jeg er så engasjert i dette. Det høres utrolig oppblåst ut å si at jeg er blitt vekket, men det føles jo sånn av og til. Jeg kjenner engasjementet, sinnet, hatet og ikke minst gleden over å vite at jeg faktisk kan forandre verden. Ikke aleine, sjølsagt, men sammen med alle kameratene mine.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

What’s this?

You are currently reading Tanker på en søndag at Lunemanns leikegrind.

meta

%d bloggarar likar dette: